I kjent stil fortsetter jeg med å skrive litt for lange referater fra konkurransesesongene mine. Denne gang er det en oppsummering av årets innendørssesong, samt noen setninger fra den nylig tilbakelagte treningsleiren på spansk jord. Som tittelen antyder (i mangel på andre kreative tittelforslag), har jeg valgt å vie litt ekstra spalteplass til debuten på en (for meg) fryktet distanse. Men jeg må begynne med begynnelsen. På samme måte som i fjor åpnet jeg innendørssesongen i februar med en 600m under Pingvinlekene på hjemmebane i Leikvanghallen. Jeg var ikke superhøy i hatten før den konkurransen, etter å ha slitt med sykdom i jula og ettervirkninger som strakte seg til langt utpå nyåret, samt litt muskulære problemer med en hamstring. Mesteparten av januar var preget av tunge økter og diverse frustrerte utbrudd i treningsdagboka. Derfor kom det egentlig ikke som noe sjokk at jeg løp omtrent nøyaktig et sekund dårligere under årets sesongåpning sammenlignet med i fjor, men kjipt var det jo like fullt. Påfølgende helg var det klart for innendørssesongens største mål, nemlig NM innendørs. I år fant mesterskapet attpåtil sted i Steinkjerhallen, som vel må kunne kalles min egentlige "hjemmebane". Dessverre er det en brutal kjennsgjerning at det ikke er spesielt gøy å konkurrere når man egentlig ikke føler seg helt i slag fysisk - noe som også (for min del) resulterte i veldig dårlig selvtillit og en mentalitet preget av at jeg nesten hadde gitt opp litt på forhånd. Fra 800-meteren under årets innendørs-NM i Steinkjerhallen. Foto: Vestpress. Da gikk det jo som det måtte gå, selvfølgelig. Jeg turte egentlig aldri å satse underveis i det løpet, holdt meg stort sett i bane 2 (du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er spesielt smart) og kom inn på 2.16-tallet. Det absurde var at jeg ikke var spesielt skuffet der og da, jeg var egentlig mest glad for å være ferdig og ha det overstått. Jeg hadde gruet meg i lang, lang tid, og innerst inne visste jeg nok at treningsgrunnlaget var av en slik karakter at det kanskje kunne ende opp med å gå slik. Etter NM gjensto kun UM innendørs i Sandnes, mitt aller siste som sådan. Jeg funderte lenge og vel på hvordan jeg skulle unngå en ny mental og prestasjonsmessig fadese, og endte opp med følgende strategi: Melde meg på både 400, 800 og 1500. Litt fordi jeg hadde behov for å finne tilbake til litt idrettsglede og søke utfordringer på andre distanser enn bare 800, men mest fordi det (i mitt hode) senket forventningene til egne prestasjoner på de ulike distansene. Sandneshallen, årets arena for UM innendørs. Sist gang jeg var i denne hallen var i forbindelse med UM i mangekamp innendørs i 2017. Jeg hadde dog ikke fått med meg at 1500-meteren skulle gå først av de tre øvelsene, ei heller at den var plassert to timer før 400-meteren fredag kveld. 1500-meter er en øvelse jeg har fryktet i alle mine år som friidrettsutøver, spesielt etter at jeg løp 1200-meteren under fjorårets utgave av Holmenkollstafetten. I etterkant av den skrev jeg at det var «en fin erfaring å ta med seg videre til den dagen jeg eventuelt frivillig vandrer inn i skjærsilden og stiller til start på en 1500m». Så var den der plutselig, denne skjærsilden min. Attpåtil innendørs. Dobbelt så mange runder. Plutselig føltes det ikke ut som en kjempeidé å gjøre unna 1500m-debuten innendørs, likevel. Startskuddet gikk, jeg begynte å løpe, og så begynte jeg å tenke. Det er jo helt ufattelig hvor mye man rekker å tenke i løpet av de 1500 meterne. De første to rundene tenkte jeg at det slettes ikke føltes så verst, og optimismen rådet. Så begynte jeg å tenke på at det begynte å bli en smule kjedelig, all den tid det fremdeles var mange runder til jeg kunne begynne å tenke på en eventuell spurt. Det ble for så vidt aldri et problem, siden jeg etter hvert ble fraløpt og mistet kontakt med tetgruppen jeg eventuelt kunne spurtet mot. Så begynte jeg å tenke på at jeg følte meg omtrent ti kilo for tung for de greiene der, og forbannet i mitt stille sinn alle timene med beinstyrke. Da begynte det nemlig å bli temmelig seigt. Den siste runden tenkte jeg på at jeg burde forsøke å få til et taktomslag for egen mestring og resultatmessige velbefinnende, men det lyktes overhodet ikke. Etter det som føltes ut som uhorvelig mange runder, krysset jeg omsider målstreken på 4.42 og søkte mot nærmeste madrass. Dette gjør jeg ikke frivillig igjen, var min første tanke mens jeg lå der og stirret opp i taket. Den tanken har for så vidt enda ikke forlatt meg, drøye tre uker senere. Pallen på 1500m. Foto: Arrangør (Sandnes IL friidrett). Det gunstige med å løpe 1500-meteren to timer før 400-meteren, var at jeg hadde kanalisert all nervøsiteten inn mot debuten på 1500m. Dermed hadde jeg på en måte ikke noen nerver igjen til 400-meteren, hvis man kan si det slik. Jeg har generelt slitt med i overkant mye nervøsitet før konkurransene denne innendørssesongen, så å få en mental bedøvelse var egentlig bare helt topp. På forhånd var jeg selvfølgelig mest spent på hvordan det ville føles å løpe en 400m to timer etter 1500m, men også hvordan det ville gå med start i startblokk (noe jeg ikke har praktisert på et par år). Begge deler gikk over all forventning, og selv om jeg ikke kom meg under "skam-60" tidsmessig, var jeg etter forholdene fornøyd med 60,49 som resultat. Med ett gjensto plutselig bare 800-meteren, som fant sted dagen derpå. Det var min siste UM-start noensinne, og derfor tenkte jeg at det var uaktuelt å gjøre noe annet enn mitt aller beste. Det handlet jo tross alt om å gå ned med flagget til topps og alt det der. Hodet evnet nok mer enn beina, som enda ikke var helt restituert etter kvelden før. Det ga seg utslag i en altfor hard åpning på ca. 63 sek første 400m, før jeg sluknet fullstendig mot slutten. Det holdt heldigvis til seier og en ikke-så-altfor-skammelig-dårlig-tid på 2.14. Resultatet i seg selv var ikke akkurat noe å juble over, men i all beskjedenhet var jeg litt fornøyd med å ha fullført et ganske tøft konkurransedøgn på noenlunde anstendig vis. Et aldri så lite tilbakeblikk til alle 800-meterne jeg har løpt i forbindelse med UM innendørs. Fra 2019, 2022, 2023 og 2024. Nå er altså den epoken over. Foto: Kondis/Vestpress/Kondis/Kondis. Jeg hadde knapt rukket å pakke ut etter UM-helgen før jeg på nytt forseglet kofferten og satte kursen mot sydligere strøk. Destinasjonen var Torrevieja, beliggende på den spanske østkysten, hvor jeg hadde en fin treningsuke på leir sammen med en liten gjeng fra Gular. Jeg har på følelsen at jeg allerede har skrevet mer enn nok i dette innlegget, så avslutningsvis lar jeg heller bildene fra treningsleiren tale for seg. Det gikk jo for det meste i trening, samt noen sporadiske innslag av eksotisk fuglekikking, litt skolearbeid og ivrig lytting til Påskelabyrinten på norsk radio. Uheldigvis har jeg bare bilder fra førstnevnte aktivitet. Varierte og fine treningsmuligheter. Foto: Undertegnede/Alva Sandberg/Tore Akerlie. Flagrer rundt i flagreshorts i spansk motvind. Foto: Andreas Haara Bakketun. Fra siste hardøkt i Torrevieja. Det var omtrent like grusomt som det kanskje ser ut som. Foto: Andreas Haara Bakketun. Takk til alle trofaste lesere, og ikke minst til treningskamerater og konkurrenter som har gjort en (i utgangspunktet) litt tung innendørssesong til noe jeg kan se tilbake på med en viss glede likevel!
4 Comments
I likhet med undertegnede, halter bloggen seg stadig vekk videre. Med tanke på at utendørssesongen min i år var over allerede i starten av juli, kommer denne oppdateringen lovlig sent. Men slik er det jo gjerne med ting som halter litt nå og da. Til tross for at sesongen ble ufrivillig kort, har det skjedd veldig mye som har vært veldig bra. Det må understrekes. Jeg har fått løpt min første utendørssesong for Gular, noe som har beriket våren og sommeren med utrolig mange gode minner og opplevelser. Vårsesongen bød for eksempel på flere stafetter sammen med Gularjentene: 1.mai løp (fra venstre) Synne, Tuva, Ida og jeg Ask-stafetten ute på Askøy. Etter hva jeg har skjønt, er stafetten relativt tradisjonstung og ble i år arrangert for 69.gang. Det var stas å få være med på, og ekstra artig var det at vi halte i land seieren. For min egen del løp jeg førsteetappen, nøyaktig 382 meter i motbakke. En brutal, men samtidig takknemlig (lengdemessig) start på utendørssesongen. Foto: Einar Børve Drøye to uker senere var det klart for en ny stafett, og ikke en hvilken som helst stafett, heller. For første gang fikk jeg nemlig være med i den sagnomsuste Holmenkollstafetten. Da gjorde det liksom ingenting at jeg fikk førsteetappen inne på Bislett stadion på 1200m, som i teorien er 400m for langt for min del. Det stemte i praksis, også, for så vidt. Det ble tungt på den siste runden og inn mot veksling, men (sikkert) en fin erfaring å ta med seg videre til den dagen jeg eventuelt frivillig vandrer inn i skjærsilden og stiller til start på en 1500m. Foto: Hans Norvald Lie Selv om målet var å forsvare bronsen Gularjentene tok i fjor, ble det til slutt en 5.plass. Uavhengig av det ble det en fantastisk flott tur over fjellet, og en dag hvor jeg virkelig fikk kjenne på samhold og lagfølelse. Tilbake i Bergen var det flere ting som indikerte at banesesongen og sommeren var like om hjørnet. Etter at april måned ble ødelagt av diverse sykdom og korona, gikk ting gradvis litt bedre igjen i mai. Likevel var jeg langt fra sikker på at sesongåpningen individuelt ville gå særlig bra da jeg stilte til start på 800m under Per Halle Invitational i Tønsberg 2o.mai. Begge foto: Samuel Hafsahl Å løpe inn til 2.11,01 og ny pers var derfor en svært hyggelig overraskelse. Selv om det var småsurt å ende opp to hundredeler unna 2.10-tallet, var det fantastisk å slette den mosegrodde persen fra 2018. Omtrent to uker senere løp jeg en ny 800m, denne gang "hjemme" i Bergen under forøvelsene til Trond Mohn Games på Fana stadion. Det ble litt tungt alene i motvinden, men et nytt ok løp på 2.12 indikerte at formen i hvert fall var noenlunde stabil. Tiden min fra Per Halle var heldigvis, og meget gledelig, god nok til at jeg kom med i det nasjonale heatet på 800m under Bislett Games 15.juni. Sist jeg løp forøvelsene til Bislett Games var i 2018 (den gang på 400m), og for å være helt ærlig har jeg de siste årene tenkt at det antakeligvis ble en "once-in-a-lifetime experience". Så det at jeg fikk mulighet til å være med der enda en gang, var stort. Dessverre var oppladningen til Bislett Games litt trøblete, og det skulle vise seg å bli enda mer trøblete i etterkant. Siden starten av juni hadde jeg fått gradvis sterkere smerter i den ene hofta, noe jeg først tenkte var forbigående. Det var det ikke, og i dagene før Bislett hadde jeg problemer med noe så enkelt som å jogge. Nok en gang valgte jeg å være dumdristig, noe jeg delvis må forklare med følgende argumenter: 1. Det var snakk om Bislett Games og et knallsterkt nasjonalt felt. 2. Jeg var antakeligvis i mitt livs form. 3. Kombiner nummer 1 og nummer 2, og du har et livsfarlig argument. Dermed var det bare å lukke øynene og la det stå til. Jeg var selvfølgelig ganske stresset, nervøs og spent på hvordan det ville gå med hofta og om den ville hemme meg veldig underveis. Ut fra start gikk det i et durabelig tempo, og etter en rask titt på 200m-passeringen til jentene foran, konkluderte jeg med at jeg kanskje måtte kjøre litt solo-show der bak. Jeg var egentlig litt mentalt avskrudd helt frem til det var 200m igjen, og jeg gradvis merket at jeg begynte å ta innpå feltet. Da var hoftesmertene veket for syre og adrenalin, og jeg gikk inn i siste sving med intensjon om å ta ut det siste lille på oppløpet. Da jeg kom i mål hadde jeg en liten anelse om at det i hvert fall måtte være en tid på 2.10-tallet, så da tiden etter hvert kom opp på skjermen og viste 2.09,90 ble jeg hoppende glad. Jeg har dessverre ingen bilder av at jeg ble hoppende glad; jeg har generelt svært få bilder fra den kvelden (merkelig nok). Heldigvis stilte pappa opp og fikk dokumentert fra tribunen noen få mintter før start at jeg faktisk var på Bislett den kvelden (og at det ikke er et PR-stunt her på bloggen for å sprite opp det som ble en sørgelig kort sesong). Nå er jeg dessverre ferdig med å skrive om alt som gikk bra med årets sesong, så om du har en litt dårlig dag fra før, må du gjerne slutte å lese sånn ca. akkurat her. Neida. Men det må sies at gleden over å løpe et godt løp og perse med halvannet sekund ble rimelig kortvarig. Morgenen etter Bislett Games hadde jeg skikkelig hofte-hangover, og jeg innså at jeg ikke kunne fortsette normal trening inn mot NM på Jessheim som skulle gå av stabelen knappe tre uker senere. Det sies at alle veier fører til Rom, men for min del kan det virke som om alle veier fører til ellipsemaskinen. Dermed ble det noen uker med alternativ trening og null løping. Parallelt med det fikk jeg undersøkt hofta både hos fysioterapeut og ved hjelp av MR, uten at det ble funnet noe galt. Det var selvfølgelig frustrerende, men samtidig ga det meg et lite håp om at NM-deltakelse likevel var realistisk. Uka før NM begynte smertene plutselig og gradvis å slippe taket. Jeg klarte å jogge litt igjen, og i et siste desperat forsøk på å redde NM-formen, gjennomførte jeg ei konkurranseforberedende økt på bane to dager før avreise. Det må dessverre påpekes at det eneste jeg oppnådde å redde den dagen, var en tjeld som hadde surret seg inn i et fotballmål på friidrettsbanen. Kanskje var den stakkars fuglen egentlig et frampek på hvordan egen NM-deltakelse ville gå. Nok en gang fikk jeg nemlig erfare at du må løpe for å bli god til å løpe, og at form er ferskvare. Jeg har ikke så mye å skrive om det mesterskapet, egentlig, og tar meg heller den friheten å oppsummere det ved å feilsitere Julius Cæsar: Jeg kom, jeg så, jeg (fors)vant. Jeg vet fremdeles ikke hva resultatet mitt i forsøksheatet ble (tidsmessig), og jeg planlegger å holde det slik. Særlig bra var det nok ikke. Jeg vil uansett takke Gular og alle andre friidrettsvenner for at det likevel ble en hyggelig tur sosialt sett, om ikke annet. Smertene var tilbake igjen i NM, så perioden etter mesterskapet ble brukt til å undersøke videre om det kunne finnes noe svar på problemet. Til slutt ble det konkludert med at det måtte være en betennelse dypt inne i hofteleddsbøyeren. Resten av sommeren gikk derfor med til betennelseskurer, alternativ trening og sommerjobb i lokalavisa - i omtrent den rekkefølgen. I den sammenheng vil jeg si tusen, tusen takk til Sprek treningssenter med Anne Sigrid og Carl Olav i spissen, som har latt meg trene kostnadsfritt der i sommer (og for så vidt når jeg er hjemme på ferie ellers, også). En slik støtte og oppmuntring, i tillegg til god service og alltid hyggelig stemning på senteret, setter jeg stor pris på. Jeg føler jeg har skrevet dette før, men; det ble noen timer på ellipsemaskinen og i styrkerommet også denne sommeren :) Jeg tar sjelden (faktisk egentlig aldri) selfie, men jeg har sett at ekte bloggere gjør slikt, så jeg tenkte å krydre dette innlegget med et lite innblikk i hvordan en glamorøs hverdag med svette ellipseøkter før jobb kan se ut (mest fordi jeg innser at jeg har tragisk få bilder fra andre halvdel av sommeren). Nå er sommeren for lengst historie, og jeg er tilbake i Bergen og til en tilnærmet normal treningshverdag med Gular. Enn så lenge kan det se ut til at betennelseskurer, ellipse og gradvis tilvenning til løping har hjulpet. Jeg er smertefri akkurat nå, i hvert fall, og skal prøve å holde det slik. Helt til slutt vil jeg også få takke Grong sparebank, som ga meg Rakettstipend og økonomisk støtte som kommer svært godt med i den videre jobben for å prøve å bli en bedre løper. Og ikke minst: Takk til alle trofaste lesere som har kjempet seg gjennom nok et innlegg med i overkant mye tekst. Det er en kjensgjerning at bloggen gjenoppstår omtrent to ganger i året: Etter endt innendørssesong, og etter endt utendørssesong. Så her er vi igjen da. Etter en høst og vinter med bra kontinuitet i treninga var jeg ganske spent i forkant av årets innendørssesong. Samtidig har jeg, etter at jeg begynte å trene med Gular, lagt om treningen en god del. Jeg var derfor (må jeg innrømme) nervøs for hvordan det ville slå ut. Første ordentlige sjekk ble Pingvinlekene på "hjemmebane" i Leikvanghallen. Vi har løpt et betydelig antall runder i den hallen i vinter, men den 12.februar var oppgaven å løpe tre runder. Helst så fort som mulig, selvfølgelig. Det gikk egentlig over all forventning, selv om det ble et litt rotete løp som helt klart kunne blitt løst på en bedre måte. Sluttiden ble 1.35,25. Pers med rause åtte sekunder fra Innherredskarusellen i 2017, for spesielt interesserte. Ser vel kanskje mer ut som målgangen på en eller annen sprintdistanse, men med stokk stive bein kunne ikke mållinja komme fort nok. Det var bare å slenge seg over. Med det resultatet ble jeg plutselig (faktisk) litt optimistisk før NM innendørs, som gikk av stabelen den påfølgende helgen. Jeg tenkte at alt kunne skje, og at jeg skulle stille til start med mål og forhåpning om å nærme meg persen på 800m fra 2018. Derfor ble NM-helgen i Bærum idrettspark en skuffelse. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det ble i hvert fall et meget lite taktisk godt løp. Jeg havnet bakpå fra start, og klarte egentlig aldri å nærme meg teten (som for så vidt løp litt for fort til at jeg kunne hengt med helt til mål, men likevel). Jeg gjorde imidlertid et ærlig forsøk på tredjerunden, men det resulterte egentlig bare i at jeg kapitulerte på sisterunden. Det er noe eget med å bli passert av samtlige løpere i siste sving, samtidig som beina og fremdriften er i ferd med å si takk for laget. Jeg har ikke lyst til å si at jeg ga opp, men jeg gjorde vel egentlig det. Dermed ble det en tid på 2.14-tallet, og en plassering litt bak det jeg hadde håpet på. Blikket høyt og hodet hevet. Enn så lenge. Fra de fire rundene under NM innendørs 2023 i Bærum idrettspark. Foto: Samuel Hafsahl Planen var egentlig å avslutte innendørssesongen etter NM. Samtidig føltes det veldig surt å skulle ende opp med 2.14 som resultat, jeg klarte liksom ikke helt å tro på at det var det jeg var god for etter en hel treningsvinter hvor pilen stort sett hadde pekt i positiv retning. Dermed var det bare å rydde plass i kalenderen til UM innendørs i Ulsteinvik to uker senere. Det var for så vidt ikke bare bare, med internpraksis på journalistikkstudiet og temmelig hektiske dager. Skal jeg være helt ærlig ble oppladningen elendig. To kvelder før avreise, mens jeg syklet sent hjem fra internasjonal karaokebar (i håp om å finne en kultursak), litt tappet for både overskudd og vilje til å prestere, begynte jeg å fundere på om det i det hele tatt var så veldig lurt å presse gjennom enda en mesterskapshelg. Om ikke annet blir det i hvert fall en fin tur, tenkte jeg da flyet omsider traff bakken på Ålesund lufthavn med et smell (mer eller mindre) fredag ettermiddag. Bussturen fra Vigra til Ørsta, hvor hotellet lå, bød på mektige fjell kledd i snøhvite kapper, og attpåtil en ferjetur. Da jeg også fant en statue av Ivar Aasen (mitt forbilde på VG1, dsvdv) i Ørsta sentrum, var turen egentlig allerede komplett. Ulsteinhallen, et mektig skue. Fire år hadde gått siden sist jeg sto utenfor denne hallen. Det var litt spesielt å tenke på alt som hadde skjedd i mellomtiden. Spøk til side: Jeg hadde faktisk veldig lave forventninger til helgen. Samtidig klarte jeg på den måten å senke skuldrene et titalls hakk sammenlignet med under NM-helgen, og dermed var nervene også relativt håndterbare. Planen før løpet var veldig enkel og lettfattelig: Bare løp og se hvor lenge det holder. Eventuelt hvor lenge det ikke holder. Planen fra start var å ta teten og prøve å fullføre på anstendig vis. Foto: Jens Inge Ringstad Med en sterk løper som Ingrid hakk i hæl, var det bare å holde fokus og bite tennene sammen på sisterunden. Foto: Martin Hauge-Nilsen/Kondis Det var en helt absurd følelse å krysse mållinja og se 2.11 på klokka. Foto: Martin Hauge-Nilsen/Kondis Det blir aldri riktig å si at man nyter følelsen underveis på en 800 meter. Derfor skal jeg heller ikke si det. Men, jeg var litt mer tilstede enn jeg var under NM-løpet, hvis det gir mening, og tenkte underveis at jeg skulle fokusere på visse ting hver runde. Ikke bli utålmodig på tredjerunden, for eksempel. På fjerderunden var det egentlig bare å be til høyere makter om null tryning og kanskje til og med et taktomslag. Denne gangen ble jeg bønnhørt. Å se 2.11-tallet lyse mot meg på klokka var en nærmest uvirkelig følelse. Det virker kanskje litt merkelig å bli så overstrømmende glad for (det som må sies) å være en helt ok tid dersom man ser på det nasjonale toppnivået på 800m for jenter i Norge, men akkurat der og da handlet det om mer enn bare selve tallet på klokka. Mens jeg lå på bakken etter målgang var det litt som å se de fire årene siden jeg sist så det samme tallet passere i revy i hodet. Månedene før og etter operasjonen, den møysommelige opptreningen, alle de små og store opp - og nedturene på vegen tilbake, alle som har hjulpet og bidratt med smått og stort, all tvil, tro og irritasjon, alle de gangene jeg har tenkt på om det i det hele tatt vil være mulig å få trent på en slik måte at jeg igjen kan ta opp jakten på mine mål på friidrettsbanen. Det var litt som å tre ut av en fire år lang vakuum-følelse, hvor alt bare har stått mer eller mindre stille. Sånt kan man faktisk bli en smule emosjonell av, om jeg skal få si det slik. Jeg har i hvert fall aldri begynt å gråte av glede, verken på banen eller i livet ellers. Så det var jo også noe å få oppleve, i halv fire-tiden en lørdags ettermiddag i Ulsteinhallen. Pallen på 800m i U23-klassen. Det var fint å dele opplevelsen med Ingrid (til venstre), som har vært, og fremdeles er, en fin støtte i treningshverdagen (selv om vi bor på ulik kant av landet). Foto: Jan Olav Eriksen Dermed skulle det altså vise seg at helgen på Sunnmøre hadde mye mer å by på enn først antatt. Det er jeg evig takknemlig for.
Selv om hverdagen for lengst er tilbake, og jeg igjen har gått inn i rollen som famlende journaliststudent (det er for øvrig en rolle som temmelig raskt drar deg ned på jorda igjen), er det en opplevelse jeg garantert lever lenge på. Ikke minst gir det håp for utendørssesongen, så lenge jeg ikke roter det til før den tid. Avslutningsvis vil jeg berømme miljøet i Gular, som gjør det en hel del enklere å dra seg ut på hardøkter, om det så er i klassisk bergensvær eller innendørs. Og ikke minst Bjørn Steinar, som har gjort tilpasninger slik at også folk som overhodet ikke har talent for, eller særlig glede av, klassisk langdistansetrening, kan føle på fremgang og mestring. Kalenderen har bikket over til september, og det er på tide å gjøre opp regnskapet etter det som må kunne kalles "comebacksesongen" utendørs. Eventuelt ta et oppvaskmøte med meg selv, det kommer vel an på øyet som ser. Jeg har ikke akkurat levert kanonresultater i bøtter og spann, hvert fall ikke i nasjonal målestokk. Det har likevel gått gradvis fremover, og så vidt jeg vet, er det tross alt fremdeles bedre enn at det går bakover. Jeg fikk en ganske fin treningssommer, til tross for noen litt hektiske måneder med sommerjobb og ... ja, sommerjobb. Jeg gjorde egentlig ikke så veldig mye annet enn å trene og jobbe, akkurat som i fjor. Når man i tillegg bor litt utpå bygda går det nødvendigvis også med litt tid til å transportere seg selv til og fra jobb, hvert fall når det foregår med egenprodusert pedalkraft på to hjul (med fare for å høres helt Reodor Felgen ut). Utenom en langhelg i Kristiansand for å se lilleboren min svømme NM langbane, bestod sommeren altså i sykling, trening og jobb. Litt spennende ble det vel ikke før i august. I starten av august løp jeg 800m i Overhalla, og fikk med meg god harehjelp i treningskamerat Olav. Det var litt av et opplegg; egen hare, samt at trener Vegar leverte fløytesignal for hver hundremeter, slik at vi skulle holde riktig fart. Det var egentlig bare vær og forhold som var overlatt til tilfeldighetene. Dessverre var det litt vind og småkjølig vær. Men alt i alt ble det en fin opplevelse og et bra steg i riktig retning, med 2.13 som resultat. En liten uke senere pakket jeg ned halve livet mitt i pappesker og dro til Bergen. Der skal jeg nemlig bo og studere i overskuelig fremtid. Det sammenfalt bra med Gneistspelen, som ble arrangert helga etter at jeg kom til Bergen. Et fengslende bilde av Fana stadion en solrik augustdag i 2022, sett gjennom et gitter. At jeg fremdeles ikke har lært at det kan lønne seg å ta steget innenfor gitteret for best mulig bildekvalitet, er for meg et mysterium. Under andre dag av Gneistspelen på ærverdige Fana stadion (som jeg for øvrig ikke hadde løpt på siden den katastrofale sesongåpningen på langhekk i 2018) deltok jeg på 400m. Vi var kun to løpere til start, men akkurat det så jeg ikke som noen ulempe. Jeg var egentlig bare ute etter å gjøre mitt eget løp og prøve å unngå en reprise fra Tyrvinglekene, og akkurat den oppgaven føltes litt mer overkommelig ut med et minimum av løpere rundt meg (merkelig tankegang, men sånn har det nå en gang blitt). Med en litt mer fornuftig åpning gikk det vesentlig bedre sammenlignet med 400-meteren i juni. Selv om oppløpssiden var fryktelig lang og tung også denne gangen, klarte jeg å karre meg under være-eller-ikke-være-grensa på 60 sekunder med en margin på 22 gode hundredeler :) Selv om det fremdeles var langt bak personlig rekord, beviste det at jeg fartsmessig var tilbake på noenlunde samme nivå som i forkant av UM innendørs i vinter. Gneistspelen fungerte som en slags generalprøve før sesongens store mål den påfølgende helgen, nemlig jr.NM i Bærum. Det var et mesterskap jeg faktisk så frem til, mye på grunn av at jeg følte meg i langt bedre form enn jeg eksempelvis gjorde før hoved-NM tidligere denne sesongen. Idretten er såpass enkel at det er mye mer givende å delta når man faktisk har noe å bringe til torgs med tanke på fysisk form. Etter noen kaotiske uker med studiestart og fadderuke, var det faktisk ganske befriende å bare pakke bagen med klær og piggsko, rusle ned til Byparken i sola, ta plass i en stappfull vogn på Bybanen blant glade, fredagsstemte bergensere (de blir tydeligvis veldig mye gladere når det er sol, forståelig nok) og etter hvert sette kursen mot Østlandet med ett mål for øye og én tanke i hodet; søndagens løp på 800m. Grunnet få deltakere ble det direkte finale på 800m i U23-klassen, noe jeg selvfølgelig var veldig glad for. Alle skal med, tenkte jeg fornøyd, uten nødvendigvis å henspille på vårt regjerende parti her til lands. I stedet for å gjøre innlegget unødvendig langt med skildringer fra alt annet enn søndagens løp, hopper jeg rett til 800-meteren og kampens hete. Så veldig hett ble det vel riktignok ikke, i hvert fall ikke for min del. Mange vil kanskje mene (i den grad mange mener veldig mye om hvordan jeg løper, noe jeg egentlig ikke tror) at jeg løp et utrolig lite gjennomtenkt løp, nærmest blottet for taktikk. Og ja, det var blottet for taktikk. Etter ca. 130 meter bestemte jeg meg for at det var slik jeg ville løpe sesongens siste 800 meter - fullstendig utaktisk. Det målrettede blikket til en utaktisk verdaling som øyner muligheten for sine five seconds of fame og en posisjon i front under U23-finalen på 800m. Foto: Vestpress Da feltet etter hvert gikk inn til lista, skjønte jeg ganske raskt at ingen av de øvrige løperne var interessert i å sette fart. Slik jeg så det, hadde jeg da to alternativer: 1. Bli med på et lureløp, bli spurtet fra på oppløpssiden og ende opp med et middels resultat tidsmessig. 2. Ta føringen selv, bli spurtet fra på oppløpssiden og ende opp med et litt mindre middels resultat tidsmessig. Tatt i betraktning at formen ikke var så aller verst, gikk jeg for sistnevnte alternativ. Det hadde vært en utrolig kjip avslutning på sesongen å løpe inn til en tid langt bak sesongbeste og samtidig vite at formen på det tidspunktet var bedre enn på veldig, veldig lenge. Det kan høres defensivt ut, men jeg visste på forhånd at spurtegenskapene og stayerevnen min var for dårlig til å matche de tre jentene som utpekte seg som klare medaljefavoritter. Så når det kom til stykket, handlet det for min del mer om resultat enn plassering denne gangen. Her gikk det forholdsvis greit, like før passering 400 meter. Omtrent hundre meter senere, fremdeles i front, begynte jeg faktisk å tenke på om det kunne holde helt inn ... Foto: skjermdump fra livestream (Direktesport.no) ... men akkurat det slapp jeg å bekymre meg veldig lenge for :) 50 sekunder senere var rollene snudd, og favorittene var i ferd med å gjøre opp om medaljene. Dessverre, men litt som forventet, uten meg. Foto: skjermdump fra livestream (Direktesport.no) Og med det var siste målgang i sesongen 2022 et faktum. Jeg var veldig glad for å se 2.12 på klokka, og priser meg i etterkant lykkelig for at jeg valgte å fokusere på tid fremfor plassering. Foto: skjermdump fra livestream (Direktesport.no) Det ble den sure fjerdeplassen, men med tiden 2.12,09 var jeg kun 72 hundredeler bak persen fra august 2018 (!!). Det begynner å bli veldig lenge siden. Etter noen utrolig tunge og seige år både på og utenfor friidrettsbanen, hvor jeg tidvis har spekulert på om det noen gang vil være mulig å nærme seg det nivået igjen, opplevdes det som enormt stort. Særlig med tanke på at problematikken med tretthetsbrudd igjen meldte seg etter UM i vinter. Jeg har hatt langt fra noen god treningsvår og oppkjøring til denne sesongen, så at det likevel kunne gå såpass bra, tar jeg som en høyt skattet bonus. Det ble i det hele tatt en utrolig fin helg. Å se igjen gode treningspartnere fra Steinkjer og landslinja var også veldig hyggelig og etterlengtet. Ekstra gledelig og inspirerende var det å se at Grethe tok gull både på 1500 og 800, attpåtil på meget sterke tider. Men, alt har som kjent en slutt, og søndag ettermiddag var det på tide å sette seg på flyet tilbake til byen mellom de syv fjell, som altså er blitt mitt nye hjem. Det er både spennende, fint og litt skummelt. Det er mye nytt å venne seg til, og det som tidligere var hverdagens kjente og kjære rammer for friidretten og idrettssatsingen, er plutselig borte. Jeg håper etter hvert å bli en del av et godt treningsmiljø her i Bergen, slik at jeg forhåpentligvis en dag kan løpe raskere enn jeg gjorde i 2018. Det er på høy tid, og akkurat nå er jeg nærere enn noen gang å oppnå akkurat det. Inntil videre prøver jeg å finne meg til rette her i Vestlandets hovedstad. Jeg har investert i paraply, henger noenlunde greit med i studenthverdagen, og banner lavt for meg selv hver morgen og kveld når jeg sykler opp alle de talløse bakkene her i Bergen - enten det er på veg hjemover, bortover, hitover eller ditover. Det er som regel en bakke eller to å forsere, uansett. Det fine med alle bakkene er at de gir god utsikt, og når jeg til slutt har karret meg opp alle stigningene, innser jeg at Bergen tross alt er en ganske fin by. Det er ikke så ille å ha flyttet hit, med andre ord :) Som alltid etter endt sesong vil jeg si tusen takk til treneren min Vegar Sellæg, som nok et år og gjennom nok en variabel og skadeplaget sesong har bidratt med trofast oppfølging. Det blir nok mindre av det nå som jeg har flyttet, men jeg setter enormt stor pris på all hjelp jeg har fått fra ham gjennom mine år på friidrettsbanen så langt. Tusen takk også til Sprek Treningssenter, som har gitt meg utøveravtale og gratis trening i flere år. Det kommer veldig godt med når man stadig har en tendens til å ende opp på ellipsemaskina. Til slutt; tusen takk til alle lesere. Jeg vil gjette på at en god del falt av da de oppdaget at det nok en gang ble et litt tidkrevende innlegg å lese, men jeg synes uansett det er stas at folk kikker innom en av landets mest inaktive blogger i ny og ne - frivillig eller ufrivillig :) Rosinen i pølsa, toppen av kransekaka, eller bare et helt ordinært oversiktsbilde - kall det hva du vil. Jeg avslutter i hvert fall dette lange innlegget med et bilde tatt fra toppen av en veldig, veldig lang bakke her i Bergen. Fra Ulriken en solfylt mandag etter jr.NM :)
Utrolig nok kan jeg si at første del av utendørssesongen 2022 er unnagjort, og at jeg har lagt bak meg hele tre løp uten å få noen nye riper (les: tretthetsbrudd) i lakken. I den fysiske lakken, vel å merke. Skal jeg være helt ærlig, har denne vårsesongen utfordret selvtilliten min på friidrettsbanen en hel del. Det begynte med Tyrvinglekene, som gikk av stabelen andre helga i juni - for øvrig for aller siste gang på ærverdige Nadderud stadion. Med et syltynt fartsgrunnlag meldte jeg meg på 400m. Av en eller annen grunn hadde jeg troen på at det kanskje kunne gå litt bra, rett og slett, og reiste nedover som godtroende optimist (som vanlig). Bare for å ha det på det rene; på forhånd definerte jeg at "bra" ville være å løpe under 60 sekunder, noe jeg altså anså som realistisk på det tidspunktet. Selvfølgelig var jeg også litt skeptisk, i og med at ukene i forkant fremdeles hadde bestått av litt for mye seig ellipsetrening og litt for lite spesifikk fartstrening på bane til at jeg rant over av selvtillit. Jeg fikk plass i et sterkt heat, og la en ambisiøs plan om å henge med så godt jeg kunne ut fra blokka. Det burde jeg kanskje ikke gjort i min tilstand, blottet for eksplosive egenskaper som jeg var (og for så vidt er). Kombinert med kraftig motvind på bortre langside, resulterte den altfor harde åpningen til at det stoppet fullstendig opp med 150 meter igjen. Oppløpet tok en liten evighet i seg selv, men løperne foran kom inn på såpass sterke tider at jeg umiddelbart etterpå hadde et ørlite håp om at jeg hadde kommet under 60-sekunders-grensa. "Jeg håper i hvert fall ikke tiden er veldig høyt oppe på 60-tallet," husker jeg at jeg sa til venninnen min Ingrid, som også løp i samme heat, rett etter målgang. Du kan jo derfor tenke deg hvordan det føltes da den velkjente stemmen til Jo Nesse annonserte resultatene over høyttaleranlegget, og det gikk opp for meg at jeg hadde kommet i mål på 61 (!) høy (jeg har fremdeles ikke brydd meg om å sjekke hva tiden eksakt ble). En bagatell, tenker du kanskje, men for meg var det et ordentlig slag i magen. Der og da satt jeg igjen med en slags følelse av skam over å ha løpt så dårlig i et såpass bra heat, og tenkte at noen fra det antatt dårligste heatet heller burde fått min plass. Kom deg ned fra din høye hest og begynn å gjøre en ordentlig jobb på trening, var mantraet som ufrivillig svermet rundt i hodet resten av den dagen (selv om jeg for så vidt ikke synes jeg sitter på en veldig høy hest til vanlig, jeg hadde bare litt for høye tanker om egen form foran akkurat den 400-meteren). Tyrvinglekene ble rett og slett ingen god opplevelse, og ga meg en knallhard bekreftelse på at tretthetsbruddet jeg fikk i vinter unektelig nok har satt sine spor. Kort tid etter 400-meteren, som var søndagens og helgens aller siste øvelse, var Nadderud stadion tømt og ryddet for aller siste gang i "Tyrvingleker-sammenheng". Heldigvis er det slik at det gryr en ny og lys morgen, selv etter den mørkeste natt :) Med fare for å bli i overkant melodramatisk, skal jeg heller formulere det slik; allerede to uker etter den elendige oppvisningen på 400 meter fikk jeg en ny sjanse til å løfte selvtilliten og prestasjonsnivået noen hakk. Siste helga i juni var det duket for senior-NM på Stjørdal, og jeg var klar for å friste lykken på 800 meter. Kall meg gjerne negativ, men jeg hadde ikke veldig stor tro på egne sjanser i forkant av mesterskapet. Det var delvis på grunn av løpet på den halve distansen noen uker i forkant, men også på grunn av en forkjølelse som kom på et litt ubeleilig tidspunkt før NM. NM-helga kom med glohete temperaturer og stekende sol, det var i hvert fall de forholdene som rådet da jeg løp forsøksheatet lørdag formiddag. Varmen gjorde oppvarminga litt tung, men etter noen nervepirrende minutter i call room og den påfølgende innmarsjen, følte jeg meg ganske skjerpet. Det norske flagget vaiet i vinden, den distinkte lukten av varm tartan infiltrerte neseborene, lyden av sylskarpe skopigger som boret seg gjennom banedekket overdøvet støyen fra speaker og publikum i det vi ble geleidet bort til banene våre; i det hele tatt blir alle små sanseinntrykk mange ganger sterkere når adrenalinet banker i kroppen. Og i banen innenfor meg hadde jeg selveste Hedda Hynne. En kan jo bli religiøs av mindre. Foto: Stian Lysberg Solum Dessverre var det ikke mye guddommelig preg over løpingen min i forsøksheatet. Som forventet gikk første runde i et svært behagelig tempo, siden ingen antakeligvis hadde lyst til å bruke krefter på å sette fart i front i til dels sterk motvind. Hele feltet hang med til 600 meter, og det ble en del posisjonering og smårot underveis. De siste 200 meterne skulle dermed avgjøre hvilke tre løpere som sikret seg trygge plasser direkte til finalen, ergo gikk farten betydelig opp. Da var jeg rett og slett sjanseløs. Jeg fikk litt den samme følelsen som under 400-meteren i Bærum; jeg mangler for tiden det siste lille giret jeg har pleid å ha på oppløpet. Jeg kom vel inn som nummer seks på en ganske middelmådig tid, og var dermed utenfor mulighet til å gå videre på tid. Én av fordelene med å delta i NM, er at det står veldig mange flinke fotografer og tar bilder underveis. Her er hele feltet samlet etter den første runden, som gikk i et ganske behagelig tempo. Foto: Thomas Karlsen Selv om NM-eventyret endte relativt raskt for min del, var det en stor opplevelse å få delta. Tidligere i vår tvilte jeg sterkt på at jeg i det hele tatt ville rekke å bli klar til NM, så sånn sett var det en bonus i seg selv å klare det. Likevel skal jeg ikke legge skjul på at jeg gjerne skulle prestert mye bedre, og at det tross alt var litt kjedelig å stille i relativt dårlig form. Uansett var det et fantastisk flott mesterskap hjemme i Trøndelag, og det ga meg absolutt fornyet motivasjon og lyst til en gang å prestere godt i et nasjonalt mesterskap igjen. Stas å få løpe mot Hedda Hynne (med ryggen til), som er et stort forbilde på 800m. Foto: Jon Olav Nesvold Siste post på programmet for første del av årets sesong var en 800m i Trondheim, under et stevne i Norgesserien tirsdag kveld denne uka. Etter to svært middelmådige prestasjoner så langt, og en form jeg på nåværende tidspunkt ikke er veldig imponert over, hadde jeg egentlig ikke all verdens forventninger til det løpet. Det ble imidlertid en uventet opptur. I litt ruskete forhold, med mye motvind på bortre langside, løp jeg inn til 2.15. Det er et bra steg i riktig retning, og "bare" ett sekund bak nivået jeg holdt i vinter, like før jeg fikk en ny skadeperiode. Forhåpentligvis får jeg bygge videre på det resten av sommeren, uten at progresjonen forstyrres av nye skader og avbrudd. Når kalenderen etter hvert bikker over i august, drar det seg til mot nye mesterskap igjen. Junior-NM i Bærum blir neste hovedmål for min del. Her er det altså bare å komme seg opp på hesten igjen (men ikke den høye hesten jeg tidligere har nevnt), trene smart og atter en gang ikle seg rollen som godtroende optimist på egne vegne. Til syvende og sist er det vel det som fungerer best. Tusen takk til alle lesere som eventuelt hang med helt ned hit, dette ble et innlegg av den lange sorten :) I skrivende stund er det omtrent én måned siden jeg kom hjem fra treningsleir i Portugal med landslinja og Steinkjer FIK. Dette innlegget kommer altså i tolvte time, men bedre sent enn aldri (sies det, i hvert fall). Som overskriften antyder, ble ikke Portugal-oppholdet helt som håpet. I forrige innlegg skrev jeg at jeg så frem til leiren og håpet på et godt treningsutbytte, og at jeg i samme slengen krysset fingrene for at beina ville henge sammen frem til utendørssesongen og NM i juni. Kort oppsummert; det har ikke akkurat gått kjempebra med noen av delene. I forkant av UM hadde jeg smerter i venstre hofte. Jeg tenkte ikke så mye over det, og antok at det bare var en betennelse siden jeg hadde samme problem på høyre side før jul (og da var det "bare" betennelse). Dermed tenkte jeg at det ville ordne seg med noen alternative uker etter UM. Dessverre ble det ikke bedre, og et par uker senere ble det tatt MR. Noen få dager før avreise Portugal fikk jeg svaret, og det viste seg da at jeg hadde fått et lite tretthetsbrudd i lårbeinet. Heldigvis var det ganske lettgradig, men like fullt måtte jeg jo innstille meg på enda flere alternative uker. Og, ikke minst, fullstendig alternativ treningsleir. Dermed var det bare å erstatte løpeskoene i kofferten med aquabelte, tålmodighet og en god porsjon friskt mot. Jeg skal innrømme at jeg ikke så fryktelig mye fram til enda flere uker med basseng, ellipse og sykkel, selv om jeg nå fikk muligheten til å gjøre det utenlands (stor stas ...). Destinasjonen for den drøyt to uker lange påskeleiren var som sagt Portugal, nærmere bestemt Albufeira og kysten av Algarve. Hotellet vårt lå et lite stykke unna selve sentrum av Albufeira, så det var forholdsvis stille og fredelig. Dessuten var det rikelig med fine veier og stier å løpe på, og banen lå kun et par kilometer fra hotellet. Ikke at det var så viktig for min del, da, siden jeg uansett gikk i dekning på hotellets treningsrom og så å si ble der ut oppholdet :) Som man kanskje ser av bildet, var det ikke akkurat tidenes største utvalg av apparater. Hver dag var det knyttet stor spenning til om de to syklene eller ellipsemaskina ville være ledig. Hotellet var et slags sportshotell hvor det bodde mange utøvergrupper fra flere ulike land, så det var jo naturligvis kamp om apparatene - i tillegg til at det selvfølgelig var en del "vanlige" folk og turister som også gjerne ville mosjonere litt. Det gjaldt altså å være litt offensiv og strategisk smart, slik at man fikk sikret seg et eller annet apparat før de andre utøverne i den internasjonale "skadet-avdelingen" dukket opp. På forhånd hadde jeg aldri forutsett at ledig ellipsemaskin kunne gi en så heftig lykkerus som det jeg opplevde enkelte dager :) Cirka tre ganger i uka reiste jeg den drøye milen inn til Albufeira sentrum for å kjøre "kvalitetsøkter" i den kommunale svømmehallen. Som regel var jeg så heldig å få med meg flere fra treningsgruppa, slik at vi var flere som dro sammen. Det ene hotellbassenget fungerte for så vidt helt greit til aquajogg, men det var kun et lite parti som var dypt nok, samt at det var såpass kaldt vann at muskulaturen "stivnet" litt. Derfor valgte jeg å kjøre sprint og anaerobe økter i et ordentlig svømmebasseng. Dessuten var det etterlengtede avbrekk fra hotellet og treningsfasilitetene der. Like greit å kjøre imaget som "blodseriøs aquajogger" helt ut. Enkelte mente jeg var for godt påkledd. Mange takk til Lina som tok dette bildet, som i ettertid har fått meg til å innse at de hadde fullstendig rett i akkurat det. Dersom jeg skal være helt klinkende ærlig, må jeg jo si at det til tider var utfordrende å holde motivasjonen og kvaliteten på den alternative treningen oppe. Dagene fløt etter hvert litt inn i hverandre, og jeg følte jeg gjorde mye det samme - dag ut og dag inn. Det gjaldt å finne seg noen positive lyspunkter i løpet av oppholdet, noe jeg heldigvis hadde mer enn nok av. Jeg nevner i fleng: - Viggo Valle og Påskelabyrinten. Geografiquiz på norsk radio har muligens begrenset popularitet blant mine jevnaldrende, men la det være sagt; det fungerer utrolig bra som mental distraksjon når man er på langtur på sykkel eller ellipse i et treningsrom som holder ca. samme snittemperatur som badstuen i Verdal svømmehall. - Fuglekikking i Portugal. Sammen med aquabeltet var kikkerten noe av det første jeg heiv nedi kofferten da treningsleiren fikk en litt annerledes vri. Å traske rundt og kikke på hærfugler, blåskjærer og tyrkerduer fungerte bra som mental avkobling fra tid til annen. - Det sosiale aspektet ved treningsleiren. Selv om jeg ikke kunne være med resten av gjengen på trening, fikk vi jo mye tid sammen utenom øktene. Å få muligheten til å "henge" såpass mye med gode venner er én av veldig mange positive ting ved å være på treningsleir. Mange fine opplevelser, til tross for at hovedformålet med treningsleiren ikke ble helt som håpet og planlagt. Veldig takknemlig for gode venner, som gjorde oppholdet en hel del bedre! Så er det store spørsmålet; hva nå? Jeg har fremdeles et tynnslitt håp om å rekke NM i slutten av juni. Jeg er i gang med litt forsiktig løping igjen, og har vært det i noen uker allerede. Mengden og intensiteten har gradvis økt, og jeg hadde min første baneøkt i 800-fart siden februar her om dagen. Det var temmelig brutalt, og jeg innser at det kan bli vanskelig å stille med en veldig sterk NM-form. Heldigvis er sesongen lang, og forhåpentligvis er det mulig å få en bra sensommer/høstsesong. Men, det forutsetter at ting faktisk for én gangs skyld går litt mer på skinner enn det hittil har gjort. Disse stadige avbrekkene er langt fra optimale, og jeg har mange ganger fundert på hva jeg gjør galt. Det eneste som er sikkert, er at nivået på norsk mellomdistanse er i ferd med å etablere seg på et ganske høyt nivå. Det blir med andre ord ingen kjære mor i et eventuelt NM, så vi får se hvordan det går :) I den grad jeg kan si at jeg har hatt en innendørssesong, er den nå et tilbakelagt kapittel. Det ble til sammen tre løp, noe jeg tross alt må si meg fornøyd med. Jeg har allerede skrevet om 800-meteren under Steinkjer Indoor, og i etterkant har jeg løpt en 400m og enda en 800m (også disse i Steinkjerhallen, så denne innendørssesongen har ikke akkurat sprengt reisebudsjettet). 400-meteren var en slags oppkjøring til UM innendørs, 2 uker før mesterskapet på hjemmebane i Steinkjerhallen. Jeg hadde ikke særlig store forventninger, annet enn et intenst ønske om å unngå "skam-60". Det gikk akkurat, og jeg kom inn på 59,79 sek. Det var et aldri så lite hav bak pers, og jeg følte meg mer som en elg i djupsnø enn en sprinter i løpet av de to rundene (sagt med andre ord; det var seigt og kavete). Det var likevel greit å få en pekepinn på langsprintformen og fartsressursene i forkant av 800-meteren jeg skulle løpe 2 uker senere. Blid og fornøyd etter 400-meteren, fullstendig uvitende om at jeg på et eller annet vis hadde klart å bli Eli Hagen i løpet av de to rundene :) Foto: Normann Ryan jr. De to treningsukene mellom oppkjøringsstevnet og UM gikk veldig fort, og plutselig var det duket for mitt første mesterskap på 3 år. Forrige gang jeg deltok på UM var innendørs i Ulsteinvik i 2019. Jeg var dermed mildt sagt spent på hvordan det ville bli å opptre i mesterskapsmanesjen igjen, med litt mer høytidelige rammer og rutiner rundt selve konkurransen. Dessverre var det ganske dårlig påmelding på 800-meteren i min årsklasse (J20/22), så inkludert meg selv var vi kun 3 løpere til start. Det gjorde meg imidlertid ikke mindre nervøs, tvert imot. Når det allerede før start er medaljegaranti, har man jo naturligvis lyst til få litt mer ut av prestasjonen enn "bare" å ta medalje. Jeg hadde nok stilt ganske høye krav og forventninger til meg selv i forkant av løpet, og var innstilt på å løpe for en god tid fremfor å fokusere på plassering. Dessuten var det litt uvant å se så mye publikum på tribunen, noe som nok også bidro til at jeg var fryktelig nervøs før start. Helt frem til noen sekunder før start grublet jeg fælt på hvordan jeg skulle legge opp løpet. Jeg hadde nemlig løpt altfor fort på stort sett alle drag på alle treningsøkter i ukene før UM, og hadde ingen formening om hvilken fart jeg egentlig kunne tåle gjennom en hel 800-meter. Tror jeg innså at det muligens var litt dumt i det øyeblikket der, like før start. Foto: skjermdump fra livestream Ut fra start bestemte jeg meg bare for å løpe i en fart som kjentes passe offensiv og grei ut. Sett i ettertid ble det vel kanskje en litt i overkant frisk åpning; den første runden gikk på ca. 30,8 sek. Hei hvor det går, tenkte jeg, og fortsatte optimistisk i noenlunde samme tempo i enda en runde. 400-meteren ble passert på 63 sek, og jeg har vel faktisk aldri åpnet hardere på 800m noen gang tidligere. Det måtte jo selvfølgelig gå som det gikk; jeg fikk noen seige sisterunder, men klarte å holde det i gang på anstendig vis. Til slutt kom jeg inn på 2.14,76. Akkurat det var jeg faktisk ganske fornøyd med; ikke bare var det 1,5 sekunder bedre enn 800-meteren på Steinkjer Indoor, det var også under kravet til senior-NM utendørs (2.14,99). På forhånd hadde jeg tenkt at det ville være utrolig gøy og befriende å ta NM-kravet, samtidig tvilte jeg litt på at jeg kunne klare det allerede i mars. Men til tross for (eller på grunn av?) et hodeløst åpningstempo, gikk det altså i boks, og nå slipper jeg å tenke mer på det. Det var også utrolig stas å få stå øverst på pallen igjen, særlig med så trivelige konkurrenter. Foto: Grethe Tyldum Samlet sett ble det en veldig fin dag og en stor opplevelse. Det var nesten som å være tilbake i "gamle dager" igjen, en følelse jeg setter enormt stor pris på etter flere år uten mulighet til å kunne kjenne på ordentlig mestring og idrettsglede (mulig det finnes folk som mener aquajogg, sykkel og ellipse også er idrettsglede, men jeg kan si såpass at jeg ikke er blant dem). Skole - og treningsmiljøet på landslinja presterte veldig bra gjennom hele helgen, og det var inspirerende å få være en del av den utøvertroppen. Selv om jeg har trent mye alene gjennom disse alternative årene, har det gode trenings - og prestasjonsmiljøet på landslinja definitivt gjort det mye enklere å holde fokuset og motivasjonen oppe. På slike dager er man ekstra takknemlig for det. Jeg synes også det er på sin plass å takke arrangørene og alle frivillige for et utrolig fint og profesjonelt mesterskap på hjemmebane :) Foto: Vestpress UM var et gledelig og fint avbrekk i treningshverdagen, men nå er det tilbake til grunntrening og forberedelser mot utendørssesongen. Det store målet blir naturligvis senior-NM på Stjørdal i slutten av juni, så jeg håper beina henger noenlunde sammen frem til da (det er selvfølgelig trivelig om de henger sammen litt lenger enn det, også). Jeg trener fremdeles en god del alternativt, og håper å kunne finne en balanse som gjør det mulig å få videre fremgang uten at det resulterer i nye skadeavbrekk. Det skal bli interessant å se hvordan det gir seg utslag når utendørssesongen begynner.
Ellers skal jeg være med landslinja og Steinkjer friidrettsklubb til Portugal på treningsleir i påsken, og håper oppholdet der vil gi et godt treningsutbytte. I mellomtiden skal jeg også fundere videre (jeg har nemlig allerede fundert lenge nok, synes jeg) på hva jeg skal gjøre etter videregående, som har vært min "trygge havn" i snart 4 år nå. Det vil jo naturligvis påvirke treningshverdagen fra høsten av, så akkurat det er jeg litt spent på. Som alltid må jeg si tusen takk til verdifulle sponsorer og samarbeidspartnere: Sprek treningssenter GV reklame Og selvfølgelig tusen takk til alle som orket å lese helt ned hit :) Endelig! Endelig, for første gang på omtrent tre år skal jeg skrive et innlegg som ikke er preget av skader, opptreningssituasjon og alternativ trening. Det er vel egentlig også grunnen til at jeg ikke har oppdatert bloggen på godt og vel et år; jeg gikk lei av å skrive om det, rett og slett. Bloggen var jo på full fart inn i et slags tretthetsbrudd-ekkokammer, og det kan umulig være et sunt sted å oppholde seg, verken for skribent eller leser. For en liten stund siden gjorde jeg omsider et ordentlig comeback på friidrettsbanen etter skaden jeg fikk i mai 2019. Jeg løp 800m under Steinkjer Indoor, med piggsko, konkurransedrakt og det hele. Det er nemlig det som skal til før jeg velger å kalle det et comeback (som jeg kommer tilbake til). Først må jeg imidlertid i (ganske) korte trekk skrive litt om det siste året som er gått, og som altså ledet frem til et etterlengtet gjensyn med startnummer og konkurransenerver. Første halvdel av 2021 var jeg nemlig langt fra sikker på at det ville skje igjen. Det er sikkert ingen som husker det lenger, men i forrige innlegg fra januar i fjor nevnte jeg jo at jeg begynte å bli litt smålei av hele opptreningssituasjonen. Det ble ikke akkurat bedre i de påfølgende månedene, hvor det fremdeles var lite løping og lite fremgang. Da nærmet det seg tross alt to år med opptrening, og fremdeles virket vegen tilbake lang. I den perioden mistet jeg nok gradvis litt av det fokuset jeg hadde klart å opprettholde i to år; i stedet for å sette treningen foran alt annet, begynte jeg gradvis å prioritere litt annerledes. Jeg sluttet ikke å trene, for all del, men jeg ble mindre flink på de tingene som gjerne må skje mellom øktene; hvile og restitusjon. Det kulminerte vel egentlig en vårdag i mai. I april og mai syklet jeg mye utenom øktene, og det er litt flaut å si, men som regel dro jeg ut på fuglekikkerturer. Denne maidagen ble sykkelturen ekstra lang, omtrent seks mil, og det var altså etter ei treningsøkt hvor jeg sikkert burde hvilt beina i stedet for å fly rundt etter fugleobservasjoner. Men fokuset og troen på at det jeg gjorde på trening faktisk var riktig og viktig, var borte, og jeg orket ikke lenger å gjøre det som skulle til for å få optimalt utbytte av treningen og forberede kroppen til neste økt. Jeg behøver vel ikke si at økta dagen derpå ble av den tunge sorten. Slik fortsatte det egentlig gjennom hele våren og sommeren. Jeg hadde sommerjobb hele sommerferien, og hadde som regel lange dager med mye trening i tillegg til jobbinga. Jeg var veldig opptatt av å opprettholde treninga og gjennomføre alle oppsatte økter (kanskje litt for opptatt av det) til tross for at dagene stort sett inneholdt mye annet, men igjen; siden treninga på en måte ikke hadde førsteprioritet, var det nok ikke like god kvalitet på alt. Jeg overlevde uansett sommeren, og like etter ferieslutt meldte jeg meg på en 800m i Namsos, på et ganske lite og uhøytidelig stevne. Det var rett og slett bare for å få en "reality check" på hvordan formen var, samt gradvis å venne seg til konkurranseforberedelser (med tilhørende konkurransenerver!) igjen. Jeg vil likevel ikke si at det var comebacket; jeg løp nemlig i joggesko, og tok det egentlig mest som trening. Det gikk helt ok. På forhånd hadde jeg et intenst ønske om å komme under 2.20, og det gikk heldigvis - jeg kom inn på 2.18. Det var egentlig en litt merkelig opplevelse. Jeg var selvfølgelig veldig glad og lettet over å få være igang igjen, og jeg var takknemlig for at beina tålte belastningen. Samtidig var det noe litt melankolsk over det hele; tenk at 2.18, som jeg for tre år siden kunne "jogge" inn til, plutselig var så tungt? Jeg innså vel at at et godt stykke arbeid fremdeles gjensto, og kanskje ga det meg den motivasjonsdytten og "skjerp-deg-følelsen" jeg trengte akkurat da. Litt dårlig med bilder fra løpet i Namsos. Her er passering 400m. Nå har det jo plutselig gått et lite halvår siden 800-meteren i Namsos. Mye har skjedd i løpet av den tiden. Jeg har egentlig fått trent ganske bra i hele høst, og har nesten ikke hatt avvik fra den planlagte treninga. Jeg hadde litt hoftetrøbbel i en liten måned, men ellers har det stort sett gått fint. Jeg løper mer enn på lenge, både med tanke på antall kilometer og antall intensive økter med mye fart. Samlet sett bidrar det forhåpentligvis til videre fremgang. Resultatet fra de siste årene med alternativ trening og gradvis tilvenning til løping/konkurranse fikk jeg som nevnt se under Steinkjer Indoor for litt over en uke siden. Det hadde vært planen helt siden før jul å løpe 800m under det stevnet, ergo begynte jeg å gruglede meg i god tid. Til forskjell fra løpet i Namsos skulle jeg på en måte gjøre det "skikkelig" denne gangen, med piggsko og konkurransedrakt som i gode gamle dager. I tillegg hadde jeg flere konkurrenter å løpe mot, noe som selvfølgelig var skikkelig bra, men også litt skummelt. Etter ei hel helg på pinebenken smalt startskuddet endelig søndag ettermiddag den 23.januar. Da hadde jeg gått gjennom prosedyrene og løpet så mange ganger i hodet på forhånd, at jeg egentlig var ganske rolig i selve konkurransesituasjonen. Planen var å henge på Grethe og Ingrid så lenge det gikk, siden de begge holder et høyere nivå enn meg. De to første rundene fløt overraskende lett av gårde, og det var en radikalt annerledes følelse sammenliknet med 800-meteren i Namsos. De to neste rundene ble som forventet litt tyngre, og jeg gikk på noen taktiske tabber underveis. Jeg kom til slutt inn på 2.16,09, noe jeg var greit fornøyd med. Jeg var imidlertid mer tilfreds med følelsen jeg hadde gjennom løpet; jeg følte meg på en måte litt som "meg selv" igjen, og hadde rett og slett en positiv opplevelse underveis. Det var også betryggende å se at forholdet mitt til fotografering og bilder fra oppløpssiden ikke har forandret seg det spor siden 2018-sesongen, som var min forrige "ordentlige" sesong: Beklager på forhånd. Et forsøk på å være morsom på bekostning av den legendariske Norvegia-reklamen :) Oppløpssiden var like brutal også for 4 år siden. Bildet til venstre er fra UM i 2018, mens bildet til høyre er fra Steinkjer Indoor 2022. Foto fra Steinkjer Indoor: Oskar Manka En kan jo alltids spekulere på om resultatet på 800-meteren ville blitt enda bedre dersom jeg hadde gjort ting enda riktigere i vår og sommer. Litt færre sykkelturer utenom treningsøktene, litt mindre jobbing i sommerferien, litt mer fokus og kvalitet. Men jeg er ikke så sikker på at det hadde blitt veldig mye bedre. Selv om jeg treningsmessig sett aldri har hatt noen form for pause fra friidretten i løpet av disse (snart) tre årene ute, var vel hodet muligens litt på vift i vår og sommer. Kanskje var det på sett og vis bra, også. Jeg skjønte i hvert fall at gode resultater krever en skikkelig jobb, både på trening, men også utenom øktene. Det er forhåpentligvis noe jeg kan fortsette å jobbe med, samtidig som det sikkert er viktig å finne den berømte balansen. Det kunne jeg sikkert skrevet et helt eget innlegg om, men det får eventuelt bli senere. Jeg ser at innleggene har en tendens til å bli litt vel lange når jeg først setter meg ned for å skrive, så jeg skal avslutte nå. Men før jeg gir meg helt, er det flere jeg ønsker å takke. Tusen takk til treneren min, Vegar Sellæg, som har holdt ut med dette evige opptreningsprosjektet. Helt siden januar 2020 har jeg hver uke fått tilsendt gjennomtenkte og tilpassede treningsplaner, som vi tidvis har måttet justere mye på gjennom disse årene. Det kunne nok tatt knekken på motivasjonen og engasjementet til mang en trener. Tusen takk til fysioterapeut Trond Viggo Sjøbakk ved Innherred idrettsmedisin, som har bidratt med verdifull oppfølging siden desember 2019; gode råd og topp kompetanse, samt nødvendige begrensninger når ting har gått litt for bra :) En stor takk også til Sprek treningssenter, som har støttet meg med gratis trening på sentrene deres på Verdal og Levanger gjennom hele skadeperioden - til tross for at jeg ikke har hatt mulighet til å "gi" noe tilbake i form av konkurranseresultater. Jeg setter enormt stor pris på å få en utøveravtale også i 2022, og håper virkelig jeg får gitt litt mer tilbake i år! Til slutt; en enormt stor takk til alle de andre tingene i hverdagen. Det være seg alt fra venner og familie, som bidrar til at det skjer litt andre ting i livet, til fugletårnet ved Leksdalsvatnet, hvor de besøkende (altså fuglene) bryr seg eksepsjonelt lite om hvordan det går med meg og treningen min. Det trengs, av og til. To skritt frem Og fire tebake Det e da du får så fin fart Du flyg liksom høgt over kneika Over alt som e trasig og hardt ... synger Åge Aleksandersen i sangen To skritt frem. Det er for så vidt mye i den sangteksten jeg kan relatere til, men jeg har så visst ikke fløyet lettbeint over noen kneiker i høst. Sett fra et litt større perspektiv har jeg hatt god fremgang siden sommerferien, men jeg skal ærlig innrømme at det til tider har vært litt tøft det siste halvåret. Det skyldes nok at det hele tiden er to skritt frem og fire tilbake; progresjonen er der, men det går svært langsomt. Gang på gang har det kommet små og store ting i vegen som har stanset - noen ganger reversert - den gode flyten i prosessen mot å bli en løper igjen. Stadige avbrekk fra løpinga, etterfulgt av nye og gradvise tilvenningsperioder til løpsbelastning igjen. I oktober og november slet jeg med overbelastning av leggmuskulaturen, som holdt meg borte fra løping i 3-4 uker. Så begynte det å gå bra igjen i desember, før jeg mest sannsynlig overbelastet naviculare i løpet av romjula. Det var en type smerte som førte til at jeg mistenkte - og fryktet - et nytt tretthetsbrudd eller komplikasjoner med skruene i beinet. Før jeg fikk tatt en CT av beinet, var jeg ganske stressa. "Nå har jeg søren meg klart det igjen", tenkte jeg. Heldigvis viste CT-bildene at alt var i orden, og at smertene mest sannsynlig var et tidlig signal om at beinet var slitent. I skrivende stund har jeg ikke løpt siden 6.juledag, og har på nytt vært gjennom en periode med kun alternativ trening. Planen er å begynne gradvis tilvenning til løpsøkter igjen i løpet av neste uke. Rare image of the species "aquajogger" observed on land. Neida, dette er vel fra den ene 200-meteren jeg løp på bane i sommer, kun for å teste å løpe på bane igjen. Veldig rar følelse! Trener Vegar er hakk i hæl, og en rask titt på klokka bekrefter vel at farten ikke er til å bli skremt av ;) Etter slike avbrekk må jeg ofte starte litt på "scratch" igjen. Litt avhengig av hvor langt avbrekket er, tar det som regel 4-6 uker før jeg nærmer meg belastningsnivået jeg var på før avbrekket. Før jeg fikk trøbbel med naviculare igjen i jula, lå jeg f.eks. på 3 løpsøkter i uka - alle på kunstgress (mykt underlag). De resterende øktene var alternativ trening i form av sykkel, svømming og løp i basseng, samt basisstyrke og noe vektstyrke. Jeg kjørte også en del ellipse i høst, men det har jeg trappet kraftig ned på etter overbelastningen av leggmuskulaturen. Romjulsuken var vel den første uka med 3 løpsøkter, og sånn sett det høyeste løpsmessige belastningsnivået jeg har vært på siden mai 2019. Derfor var det litt surt å få et nytt avbrekk igjen, for jeg følte selv at det begynte å gå ganske bra. Men forhåpentligvis kommer jeg dit igjen, en eller annen gang :) Det er en hårfin balanse mellom hva som er akkurat innenfor av belastning, og hva som er av en slik mengde at det akkurat blir for mye. I tillegg spiller selvfølgelig også totalbelastningen i hverdagen inn, og jeg tåler tydeligvis ikke særlig mye gange/bruk av foten utenom treningsøktene når belastningen er som høyest. Med det sagt, tror jeg nok jeg balanserer litt for mye på grensen til hva jeg tåler av belastning. Det er nok sannsynligvis derfor jeg hele tiden får slike avbrekk. Både jeg og treneren min har hatt en plan om å rekke sesongen 2021, og har av den grunn kanskje "stresset" litt i treningsarbeidet og kjørt belastningen på kanten av hva jeg tåler for å være à jour med progresjonsplanen i forhold til å bli konkurranseklar til sommeren. Den tankegangen har vi vel lagt fra oss nå, etter nok en ufrivillig pause fra løpinga. Fysioterapeuten min har bedt meg om - nok en gang - å tenke ett år fram i tid, og heller fokusere på gode treningsopplevelser fremfor å jage etter en bestemt progresjonsplan. Sagt med andre ord; jeg har ikke lenger noe som helst begrep om, eller noen som helst forventning til når jeg igjen står på startstreken. Fremover er målet å unngå stadige løpsavbrekk og sørge for god kontinuitet i treninga og løpsbelastninga. Så får det bare ta den tiden det tar. Og ja, det er kjipt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er lei av å tenke slik, lei av å forklare for andre at situasjonen min ikke har endret seg all verden siden sist de spurte. Samtidig har jeg mine øyeblikk hvor jeg føler at ting flyter, at det er fremgang, at det går i riktig retning. I høst har jeg hatt flere økter hvor jeg faktisk føler meg som en løper igjen, og det er en ganske stor opplevelse. Slike stunder bidrar til at det er verdt det, og veier opp for all den kjedelige, alternative treninga :) Det løftes ikke akkurat tungt, men det løftes, i det minste. Så får man bare krysse fingrene for at det vil gi løfteren et løft på friidrettsbanen når den tid kommer ;) Over til noe helt annet. For jeg har faktisk konkurrert i høst. Jeg har igjen fått kjenne på nervøsiteten og spenningen som følger med det å befinne seg i en konkurransesituasjon. Kanskje til og med enda sterkere enn før. Jeg har nemlig konkurrert i feil element. I svømmebassenget. Uten å kunne startstup. Da følte jeg meg til og med mer malplassert enn jeg pleier å gjøre når jeg skal støte kule. Jeg må vel dessverre presisere med én gang at jeg ikke tok det startstupet. Stevnet jeg var med på, var et uhøytidelig klubbmesterskap i Verdal svømmeklubb. Dermed var det et ganske løst konkurransereglement, heldigvis for meg. Men jeg følte meg jo ikke akkurat veldig tøff da jeg skulle svømme mot folk som knapt var født på den tiden da jeg sist løp en konkurranse på friidrettsbanen (fullt så små var de ikke, men en del var imponerende unge!!), og som elegant stupte ut fra startpallen mens jeg måtte be om tillatelse til å starte i vannet ... I svømming svømmer man ikke nødvendigvis mot jevnaldrende, men mot dem man er mest jevn med tidsmessig. Derfor svømte jeg mot mange av de yngste svømmerne, siden jeg ikke hadde noen registrerte tider fra før. Jeg var egentlig bare storfornøyd med at jeg a) klarte å lære meg saltovendinger og b) kom i mål på begge distansene jeg svømte. Jeg svømte 50m fri og 200m fri. Tidene ble henholdsvis 36 sekunder og 3.10 min (om det skulle være av interesse for noen, hehe). Det var egentlig en veldig artig og annerledes utfordring i en ellers ganske så monoton treningshverdag, så jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å slenge meg med. Konkurranse er konkurranse, selv i feil element. Broren min og jeg etter endt svømmestevne. Vi fikk samme premie, men det er et helt svømmebasseng (eventuelt et hav) mellom nivået på prestasjonene våre i vannet. Olai satser på svømming, og har etter hvert etablert seg i norgestoppen i sin aldersklasse. Det er både imponerende og inspirerende, men jeg satte ikke veldig stor pris på akkurat det da jeg ble plassert i samme heat som ham på 200 fri (han hadde heller ikke noen registrert tid fra før på den distansen). Dette innlegget har vært en salig blanding av sitering av sangtekster, litt sutring, situasjonen min akkurat nå, fremtidsutsikter, og opplevelser fra svømmestevne. Hummer og kanari, altså, litt sånn som treningshverdagen min for tiden. Jeg har kanskje vært litt mer negativ i dette innlegget sammenliknet med tidligere, men det er vel rett og slett fordi jeg ønsker å være ærlig på at det ikke er slik at det ikke går innpå meg, det faktum at jeg nærmer meg 2 år som "skadet". Det føles til tider både håpløst og umulig en dag å løpe fort på en friidrettsbane igjen, men som jeg skrev litt oppi her; det finnes treningsøkter og treningsuker som overbeviser meg om at det er fullt mulig, bare jeg gir det litt tid. Så det akter jeg å gjøre :) Jeg vil også nevne (og takke!) SPREK treningssenter som har gitt meg utøveravtale også i 2021. Det gir meg muligheten til å trene gratis på sentrene deres i Verdal og Levanger, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg synes det er veldig raust og fint gjort å vise meg den tilliten og verdien som "utøver", selv om jeg per dags dato har null resultater å vise til, og heller ikke kan gi noen garanti for når jeg eventuelt kan konkurrere igjen. SPREK er et bunnsolid team av flinke og engasjerte mennesker, og sentrene på Verdal og Moan er romslige, ryddige og inneholder apparater og utstyr av topp standard og kvalitet. Det gjør det enkelt å få til både alternativ trening og vektstyrketrening, så tusen takk for det! Nå er det bare å fortsette jobben mot å bli en løper igjen. Det vil ta tid, og det er ikke sikkert det går i år, heller. Men hvis det er slik at tro kan flytte fjell, må det da sannelig være mulig å bruke den samme troen til å klatre opp av bassenget, parkere spinningsykkelen og ta steget ut på friidrettsbanen igjen - på permanent basis!:) Før jeg satte meg ned for å skrive dette innlegget, funderte jeg lenge og vel på hvordan jeg skulle klare å gjøre dette innlegget interessant (og for all del, det er ikke sikkert jeg lykkes med det, heller). Jeg føler jo på en måte at det ikke har skjedd særlig mye siden januar, størstedelen av treningsarbeidet mitt foregår tross alt fremdeles alternativt - omtrent som i vinter. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på hvor lett det er å bli utålmodig og blind når det gjelder egen fremgang. For det har faktisk skjedd en god del, når jeg tenker meg om. For å ta det helt fra starten; jeg har lært meg å gå. Faktisk har jeg ikke sett snurten av en krykke siden januar. Jeg tror det er et godt tegn. I tillegg har jeg fått et utvidet utvalg når det gjelder alternativ trening. Jeg har etter hvert fått supplert all syklingen og basisstyrketreningen med ellipse, løp i vann, trappeløp og litt forsiktig vektstyrke - i tillegg til rehab-øvelser og annen skadeforebyggende trening. På toppen av det hele har jeg også begynt å jogge, både med og uten full vektbelastning. Så joda, det er helt klart fremgang. Grunnen til at det ikke føles slik, er at alt har skjedd veldig, veldig gradvis. Det har hele veien vært en forsiktig tilvenning til enhver ny treningsform. De gangene vi kanskje har gått for fort frem, har det straffet seg i form av smerter, småvondter og opphold/fravik fra den opprinnelige progresjonsplanen. Av den grunn har det vært helt nødvendig å være svært forsiktig. Derfor må jeg altså se det hele i et litt større perspektiv for å se den virkelige fremgangen. Dette bildet er ikke fra i vinter, men fra i mai :) Her holder jeg på med strikkøvelser som skal styrke blant annet hofteleddsbøyere, hamstrings og annen muskulatur i dette området i fravær av vanlig styrketrening og løping. Disse øvelsene gjorde jeg som regel flere ganger i uka i nesten et halvt år før jeg endelig kunne trappe gradvis ned og erstatte noe av det med litt mer vektstyrke - et godt eksempel på hvorfor jeg nok har tenkt at progresjonen og fremgangen føles fraværende. Men, den er der; i de små detaljene. Det er en del som forståelig nok ikke skjønner hvorfor jeg bruker så lang tid. Mange blir overrasket når jeg sier at jeg så vidt har begynt å løpe litt forsiktig igjen, først et halvt år etter at opptreningen begynte for fullt. I juni var jeg hos en dyktig lege som tok røntgen av akilles og kne, siden jeg hadde litt trøbbel med det like etter at jeg begynte å jogge igjen. Det var heldigvis ikke noe alvorlig galt, men det ga meg et godt bevis på nettopp hvorfor det må ta så lang tid. Kort forklart har foten min hatt en såpass lang inaktiv periode (omtrent 7 måneder uten noen form for vektbelastning), så sener og leddbånd i foten henger ikke helt med. Dessverre tar det mye lengre tid å styrke, bygge og tøye sener og leddbånd slik at de fungerer normalt igjen, sammenlignet med å bygge opp viktig muskulatur i legg og fot. Jeg vil helst styre unna å plukke med meg kroniske seneskader på veien, så da er det nok best å la prosessen gå sin jevne, saktmodige gang. Jeg mistenkte i forkant av legeundersøkelsen at litt annerledes pronasjon (altså måten foten treffer bakken og avvikler løpssteget på) var grunnen til de nye smertene. Det var legen enig i. Han forklarte at jeg måtte jobbe aktivt med å få tilbake normal pronasjon, rett og slett lære foten å løpe riktig igjen. Feil pronasjon og feil teknikk gir feilbelastning, og dermed potensielt nye skader. Siden juni har jeg derfor gjort pronasjonsøvelser og mobilitetsøvelser for ankel og fot omtrent hver eneste dag, og det begynner å gi resultater. Jeg løper med nesten normalt isett igjen, og viktigst av alt; det er smertefritt. Jeg må også legge til at jeg har fått samarbeide med en veldig flink fysioterapeut, som har gitt meg gode rehabiliteringsøvelser for litt av hvert, samt hjulpet meg og treneren min med å følge en fornuftig progresjon. Langt avsnitt og mye kjedelig teori her, men poenget mitt er å få fram hvorfor jeg ikke bare kan snøre på meg piggskoene og kjøre på med ei sprintøkt igjen, kun fordi opptreninga har vart i mer enn et halvt år ;) Det er så mye småtteri som må på plass før jeg kan ta de neste skrittene uten å bli skadet på veien. Jeg nevnte også at jeg løper uten full vektbelastning. Bildet til høyre viser hvordan det foregår. Skolen har vært veldig flink til å legge godt til rette for at jeg kan trene alternativt, og har blant annet bestilt et stativ som enkelt kan monteres på en hvilken som helst mølle (konseptet heter LEVER). Man løper med en spesiell shorts som er festet til stativet ved hjelp av flere sterke borrelåser. Deretter justerer man selv hvor stram "strikken" i stativet skal være, noe som i sin tur påvirker hvor mye eller lite belastning man løper med. Det er på en måte en veldig forenklet og mye rimeligere versjon av Alter G-tredemøllen. Jeg har ikke løpt så mange økter med stativet, men hittil har det fungert greit. Forhåpentligvis kan jeg bruke stativet når jeg etter hvert skal venne meg til litt høyere hastigheter. Det har også blitt en del basseng, spesielt i vinter. Da gikk det faktisk mest i svømming, siden jeg ikke kunne løpe så altfor mye i vann heller, i hvert fall til å begynne med. Siden ble det gradvis mer løping og litt mer intensitet på vannløpinga, men så kom jo koronaviruset. Da ble alt av svømmehaller stengt, og jeg var ikke tilbake i bassenget før rundt 15.juni. Nå er jeg godt igang med mye løping i basseng igjen, og jeg merket at jeg savnet bassenget veldig i vår. Det er en veldig, veldig verdifull og skånsom alternativ treningsform for løpere. Men jeg skal også innrømme at jeg har blitt ganske glad i å svømme, og svømmer som regel til sammen 1000 meter på en aquajoggeøkt, mest som oppvarming og nedvarming før og etter løpinga. Jeg har sagt på halvveis spøk (ja, bare halvveis!) at jeg skal delta på et lokalt svømmestevne i Verdal til høsten, men da må jeg faktisk lære meg ordentlig startstup først. Stupetreninga går foreløpig så som så, og jeg opplever ingen form for verken fremgang eller mestring på det området. Jeg kan umulig se for meg at eksempelet nedenfor gir noe godt utgangspunkt på en 100 meter fri ... Så vi får nå se. #selgerikkeskinnetførbjørnenerskutt Ellers er det vel trappeløpinga det foreløpig er mest fart i, per dags dato. Jeg har allerede hatt noen ordentlige syreøkter i trapp, spesielt i trimtrappa på Mule. Det er uvant å kjenne på følelsen av skikkelig melkesyre igjen, og jeg merker at trening med svært høy intensitet har vært mangelvare i lang, lang tid. Det er også uvant og nesten litt "ekkelt" å yte maksimal innsats, slik at man havner i fosterstilling etter endt økt (som på bildet til høyre, for eksempel). Det er faktisk en treningssak bare det å orke å ha det vondt. Etter mer enn 1 år med rolig og behagelig trening med lav intenistet er det vel på tide å begynne å øve seg på å ha det litt oppløpet-på-en-400m-vondt igjen :) Alt i alt vil jeg si at ting går som planlagt, stort sett. På tross av de begrensningene korona-nedstengingen førte med seg i vår, har jeg fått trent bra. Det er mye takket være folk som har lånt oss utstyr, som f.eks. spinningsykkel, ellipsemaskin og vekter. Det er jeg veldig takknemlig for. Som jeg har prøvd å få frem i dette innlegget, går ting sakte fremover. Jeg har en flink og tålmodig trener som hele tiden tilpasser belastning og mengde etter hvordan hver enkelt treningsdag og treningsuke går. Samtidig prøver jeg å være litt ansvarsfull oppi det hele, jeg også, og har mye mer respekt for smerter og fysiske begrensninger i år enn på samme tid i fjor.
Jeg håper og tror at progresjonen fremover også kommer til å være god, men har som nevnt erfart at det kan gå i bølgedaler. Jeg velger derfor å ha nøkterne planer og håp for hvordan høsten kommer til å utarte seg, både når det gjelder løping og deltakelse på svømmestevne ;) |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|