Utrolig nok kan jeg si at første del av utendørssesongen 2022 er unnagjort, og at jeg har lagt bak meg hele tre løp uten å få noen nye riper (les: tretthetsbrudd) i lakken. I den fysiske lakken, vel å merke. Skal jeg være helt ærlig, har denne vårsesongen utfordret selvtilliten min på friidrettsbanen en hel del. Det begynte med Tyrvinglekene, som gikk av stabelen andre helga i juni - for øvrig for aller siste gang på ærverdige Nadderud stadion. Med et syltynt fartsgrunnlag meldte jeg meg på 400m. Av en eller annen grunn hadde jeg troen på at det kanskje kunne gå litt bra, rett og slett, og reiste nedover som godtroende optimist (som vanlig). Bare for å ha det på det rene; på forhånd definerte jeg at "bra" ville være å løpe under 60 sekunder, noe jeg altså anså som realistisk på det tidspunktet. Selvfølgelig var jeg også litt skeptisk, i og med at ukene i forkant fremdeles hadde bestått av litt for mye seig ellipsetrening og litt for lite spesifikk fartstrening på bane til at jeg rant over av selvtillit. Jeg fikk plass i et sterkt heat, og la en ambisiøs plan om å henge med så godt jeg kunne ut fra blokka. Det burde jeg kanskje ikke gjort i min tilstand, blottet for eksplosive egenskaper som jeg var (og for så vidt er). Kombinert med kraftig motvind på bortre langside, resulterte den altfor harde åpningen til at det stoppet fullstendig opp med 150 meter igjen. Oppløpet tok en liten evighet i seg selv, men løperne foran kom inn på såpass sterke tider at jeg umiddelbart etterpå hadde et ørlite håp om at jeg hadde kommet under 60-sekunders-grensa. "Jeg håper i hvert fall ikke tiden er veldig høyt oppe på 60-tallet," husker jeg at jeg sa til venninnen min Ingrid, som også løp i samme heat, rett etter målgang. Du kan jo derfor tenke deg hvordan det føltes da den velkjente stemmen til Jo Nesse annonserte resultatene over høyttaleranlegget, og det gikk opp for meg at jeg hadde kommet i mål på 61 (!) høy (jeg har fremdeles ikke brydd meg om å sjekke hva tiden eksakt ble). En bagatell, tenker du kanskje, men for meg var det et ordentlig slag i magen. Der og da satt jeg igjen med en slags følelse av skam over å ha løpt så dårlig i et såpass bra heat, og tenkte at noen fra det antatt dårligste heatet heller burde fått min plass. Kom deg ned fra din høye hest og begynn å gjøre en ordentlig jobb på trening, var mantraet som ufrivillig svermet rundt i hodet resten av den dagen (selv om jeg for så vidt ikke synes jeg sitter på en veldig høy hest til vanlig, jeg hadde bare litt for høye tanker om egen form foran akkurat den 400-meteren). Tyrvinglekene ble rett og slett ingen god opplevelse, og ga meg en knallhard bekreftelse på at tretthetsbruddet jeg fikk i vinter unektelig nok har satt sine spor. Kort tid etter 400-meteren, som var søndagens og helgens aller siste øvelse, var Nadderud stadion tømt og ryddet for aller siste gang i "Tyrvingleker-sammenheng". Heldigvis er det slik at det gryr en ny og lys morgen, selv etter den mørkeste natt :) Med fare for å bli i overkant melodramatisk, skal jeg heller formulere det slik; allerede to uker etter den elendige oppvisningen på 400 meter fikk jeg en ny sjanse til å løfte selvtilliten og prestasjonsnivået noen hakk. Siste helga i juni var det duket for senior-NM på Stjørdal, og jeg var klar for å friste lykken på 800 meter. Kall meg gjerne negativ, men jeg hadde ikke veldig stor tro på egne sjanser i forkant av mesterskapet. Det var delvis på grunn av løpet på den halve distansen noen uker i forkant, men også på grunn av en forkjølelse som kom på et litt ubeleilig tidspunkt før NM. NM-helga kom med glohete temperaturer og stekende sol, det var i hvert fall de forholdene som rådet da jeg løp forsøksheatet lørdag formiddag. Varmen gjorde oppvarminga litt tung, men etter noen nervepirrende minutter i call room og den påfølgende innmarsjen, følte jeg meg ganske skjerpet. Det norske flagget vaiet i vinden, den distinkte lukten av varm tartan infiltrerte neseborene, lyden av sylskarpe skopigger som boret seg gjennom banedekket overdøvet støyen fra speaker og publikum i det vi ble geleidet bort til banene våre; i det hele tatt blir alle små sanseinntrykk mange ganger sterkere når adrenalinet banker i kroppen. Og i banen innenfor meg hadde jeg selveste Hedda Hynne. En kan jo bli religiøs av mindre. Foto: Stian Lysberg Solum Dessverre var det ikke mye guddommelig preg over løpingen min i forsøksheatet. Som forventet gikk første runde i et svært behagelig tempo, siden ingen antakeligvis hadde lyst til å bruke krefter på å sette fart i front i til dels sterk motvind. Hele feltet hang med til 600 meter, og det ble en del posisjonering og smårot underveis. De siste 200 meterne skulle dermed avgjøre hvilke tre løpere som sikret seg trygge plasser direkte til finalen, ergo gikk farten betydelig opp. Da var jeg rett og slett sjanseløs. Jeg fikk litt den samme følelsen som under 400-meteren i Bærum; jeg mangler for tiden det siste lille giret jeg har pleid å ha på oppløpet. Jeg kom vel inn som nummer seks på en ganske middelmådig tid, og var dermed utenfor mulighet til å gå videre på tid. Én av fordelene med å delta i NM, er at det står veldig mange flinke fotografer og tar bilder underveis. Her er hele feltet samlet etter den første runden, som gikk i et ganske behagelig tempo. Foto: Thomas Karlsen Selv om NM-eventyret endte relativt raskt for min del, var det en stor opplevelse å få delta. Tidligere i vår tvilte jeg sterkt på at jeg i det hele tatt ville rekke å bli klar til NM, så sånn sett var det en bonus i seg selv å klare det. Likevel skal jeg ikke legge skjul på at jeg gjerne skulle prestert mye bedre, og at det tross alt var litt kjedelig å stille i relativt dårlig form. Uansett var det et fantastisk flott mesterskap hjemme i Trøndelag, og det ga meg absolutt fornyet motivasjon og lyst til en gang å prestere godt i et nasjonalt mesterskap igjen. Stas å få løpe mot Hedda Hynne (med ryggen til), som er et stort forbilde på 800m. Foto: Jon Olav Nesvold Siste post på programmet for første del av årets sesong var en 800m i Trondheim, under et stevne i Norgesserien tirsdag kveld denne uka. Etter to svært middelmådige prestasjoner så langt, og en form jeg på nåværende tidspunkt ikke er veldig imponert over, hadde jeg egentlig ikke all verdens forventninger til det løpet. Det ble imidlertid en uventet opptur. I litt ruskete forhold, med mye motvind på bortre langside, løp jeg inn til 2.15. Det er et bra steg i riktig retning, og "bare" ett sekund bak nivået jeg holdt i vinter, like før jeg fikk en ny skadeperiode. Forhåpentligvis får jeg bygge videre på det resten av sommeren, uten at progresjonen forstyrres av nye skader og avbrudd. Når kalenderen etter hvert bikker over i august, drar det seg til mot nye mesterskap igjen. Junior-NM i Bærum blir neste hovedmål for min del. Her er det altså bare å komme seg opp på hesten igjen (men ikke den høye hesten jeg tidligere har nevnt), trene smart og atter en gang ikle seg rollen som godtroende optimist på egne vegne. Til syvende og sist er det vel det som fungerer best. Tusen takk til alle lesere som eventuelt hang med helt ned hit, dette ble et innlegg av den lange sorten :)
0 Comments
Leave a Reply. |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|