I likhet med undertegnede, halter bloggen seg stadig vekk videre. Med tanke på at utendørssesongen min i år var over allerede i starten av juli, kommer denne oppdateringen lovlig sent. Men slik er det jo gjerne med ting som halter litt nå og da. Til tross for at sesongen ble ufrivillig kort, har det skjedd veldig mye som har vært veldig bra. Det må understrekes. Jeg har fått løpt min første utendørssesong for Gular, noe som har beriket våren og sommeren med utrolig mange gode minner og opplevelser. Vårsesongen bød for eksempel på flere stafetter sammen med Gularjentene: 1.mai løp (fra venstre) Synne, Tuva, Ida og jeg Ask-stafetten ute på Askøy. Etter hva jeg har skjønt, er stafetten relativt tradisjonstung og ble i år arrangert for 69.gang. Det var stas å få være med på, og ekstra artig var det at vi halte i land seieren. For min egen del løp jeg førsteetappen, nøyaktig 382 meter i motbakke. En brutal, men samtidig takknemlig (lengdemessig) start på utendørssesongen. Foto: Einar Børve Drøye to uker senere var det klart for en ny stafett, og ikke en hvilken som helst stafett, heller. For første gang fikk jeg nemlig være med i den sagnomsuste Holmenkollstafetten. Da gjorde det liksom ingenting at jeg fikk førsteetappen inne på Bislett stadion på 1200m, som i teorien er 400m for langt for min del. Det stemte i praksis, også, for så vidt. Det ble tungt på den siste runden og inn mot veksling, men (sikkert) en fin erfaring å ta med seg videre til den dagen jeg eventuelt frivillig vandrer inn i skjærsilden og stiller til start på en 1500m. Foto: Hans Norvald Lie Selv om målet var å forsvare bronsen Gularjentene tok i fjor, ble det til slutt en 5.plass. Uavhengig av det ble det en fantastisk flott tur over fjellet, og en dag hvor jeg virkelig fikk kjenne på samhold og lagfølelse. Tilbake i Bergen var det flere ting som indikerte at banesesongen og sommeren var like om hjørnet. Etter at april måned ble ødelagt av diverse sykdom og korona, gikk ting gradvis litt bedre igjen i mai. Likevel var jeg langt fra sikker på at sesongåpningen individuelt ville gå særlig bra da jeg stilte til start på 800m under Per Halle Invitational i Tønsberg 2o.mai. Begge foto: Samuel Hafsahl Å løpe inn til 2.11,01 og ny pers var derfor en svært hyggelig overraskelse. Selv om det var småsurt å ende opp to hundredeler unna 2.10-tallet, var det fantastisk å slette den mosegrodde persen fra 2018. Omtrent to uker senere løp jeg en ny 800m, denne gang "hjemme" i Bergen under forøvelsene til Trond Mohn Games på Fana stadion. Det ble litt tungt alene i motvinden, men et nytt ok løp på 2.12 indikerte at formen i hvert fall var noenlunde stabil. Tiden min fra Per Halle var heldigvis, og meget gledelig, god nok til at jeg kom med i det nasjonale heatet på 800m under Bislett Games 15.juni. Sist jeg løp forøvelsene til Bislett Games var i 2018 (den gang på 400m), og for å være helt ærlig har jeg de siste årene tenkt at det antakeligvis ble en "once-in-a-lifetime experience". Så det at jeg fikk mulighet til å være med der enda en gang, var stort. Dessverre var oppladningen til Bislett Games litt trøblete, og det skulle vise seg å bli enda mer trøblete i etterkant. Siden starten av juni hadde jeg fått gradvis sterkere smerter i den ene hofta, noe jeg først tenkte var forbigående. Det var det ikke, og i dagene før Bislett hadde jeg problemer med noe så enkelt som å jogge. Nok en gang valgte jeg å være dumdristig, noe jeg delvis må forklare med følgende argumenter: 1. Det var snakk om Bislett Games og et knallsterkt nasjonalt felt. 2. Jeg var antakeligvis i mitt livs form. 3. Kombiner nummer 1 og nummer 2, og du har et livsfarlig argument. Dermed var det bare å lukke øynene og la det stå til. Jeg var selvfølgelig ganske stresset, nervøs og spent på hvordan det ville gå med hofta og om den ville hemme meg veldig underveis. Ut fra start gikk det i et durabelig tempo, og etter en rask titt på 200m-passeringen til jentene foran, konkluderte jeg med at jeg kanskje måtte kjøre litt solo-show der bak. Jeg var egentlig litt mentalt avskrudd helt frem til det var 200m igjen, og jeg gradvis merket at jeg begynte å ta innpå feltet. Da var hoftesmertene veket for syre og adrenalin, og jeg gikk inn i siste sving med intensjon om å ta ut det siste lille på oppløpet. Da jeg kom i mål hadde jeg en liten anelse om at det i hvert fall måtte være en tid på 2.10-tallet, så da tiden etter hvert kom opp på skjermen og viste 2.09,90 ble jeg hoppende glad. Jeg har dessverre ingen bilder av at jeg ble hoppende glad; jeg har generelt svært få bilder fra den kvelden (merkelig nok). Heldigvis stilte pappa opp og fikk dokumentert fra tribunen noen få mintter før start at jeg faktisk var på Bislett den kvelden (og at det ikke er et PR-stunt her på bloggen for å sprite opp det som ble en sørgelig kort sesong). Nå er jeg dessverre ferdig med å skrive om alt som gikk bra med årets sesong, så om du har en litt dårlig dag fra før, må du gjerne slutte å lese sånn ca. akkurat her. Neida. Men det må sies at gleden over å løpe et godt løp og perse med halvannet sekund ble rimelig kortvarig. Morgenen etter Bislett Games hadde jeg skikkelig hofte-hangover, og jeg innså at jeg ikke kunne fortsette normal trening inn mot NM på Jessheim som skulle gå av stabelen knappe tre uker senere. Det sies at alle veier fører til Rom, men for min del kan det virke som om alle veier fører til ellipsemaskinen. Dermed ble det noen uker med alternativ trening og null løping. Parallelt med det fikk jeg undersøkt hofta både hos fysioterapeut og ved hjelp av MR, uten at det ble funnet noe galt. Det var selvfølgelig frustrerende, men samtidig ga det meg et lite håp om at NM-deltakelse likevel var realistisk. Uka før NM begynte smertene plutselig og gradvis å slippe taket. Jeg klarte å jogge litt igjen, og i et siste desperat forsøk på å redde NM-formen, gjennomførte jeg ei konkurranseforberedende økt på bane to dager før avreise. Det må dessverre påpekes at det eneste jeg oppnådde å redde den dagen, var en tjeld som hadde surret seg inn i et fotballmål på friidrettsbanen. Kanskje var den stakkars fuglen egentlig et frampek på hvordan egen NM-deltakelse ville gå. Nok en gang fikk jeg nemlig erfare at du må løpe for å bli god til å løpe, og at form er ferskvare. Jeg har ikke så mye å skrive om det mesterskapet, egentlig, og tar meg heller den friheten å oppsummere det ved å feilsitere Julius Cæsar: Jeg kom, jeg så, jeg (fors)vant. Jeg vet fremdeles ikke hva resultatet mitt i forsøksheatet ble (tidsmessig), og jeg planlegger å holde det slik. Særlig bra var det nok ikke. Jeg vil uansett takke Gular og alle andre friidrettsvenner for at det likevel ble en hyggelig tur sosialt sett, om ikke annet. Smertene var tilbake igjen i NM, så perioden etter mesterskapet ble brukt til å undersøke videre om det kunne finnes noe svar på problemet. Til slutt ble det konkludert med at det måtte være en betennelse dypt inne i hofteleddsbøyeren. Resten av sommeren gikk derfor med til betennelseskurer, alternativ trening og sommerjobb i lokalavisa - i omtrent den rekkefølgen. I den sammenheng vil jeg si tusen, tusen takk til Sprek treningssenter med Anne Sigrid og Carl Olav i spissen, som har latt meg trene kostnadsfritt der i sommer (og for så vidt når jeg er hjemme på ferie ellers, også). En slik støtte og oppmuntring, i tillegg til god service og alltid hyggelig stemning på senteret, setter jeg stor pris på. Jeg føler jeg har skrevet dette før, men; det ble noen timer på ellipsemaskinen og i styrkerommet også denne sommeren :) Jeg tar sjelden (faktisk egentlig aldri) selfie, men jeg har sett at ekte bloggere gjør slikt, så jeg tenkte å krydre dette innlegget med et lite innblikk i hvordan en glamorøs hverdag med svette ellipseøkter før jobb kan se ut (mest fordi jeg innser at jeg har tragisk få bilder fra andre halvdel av sommeren). Nå er sommeren for lengst historie, og jeg er tilbake i Bergen og til en tilnærmet normal treningshverdag med Gular. Enn så lenge kan det se ut til at betennelseskurer, ellipse og gradvis tilvenning til løping har hjulpet. Jeg er smertefri akkurat nå, i hvert fall, og skal prøve å holde det slik. Helt til slutt vil jeg også få takke Grong sparebank, som ga meg Rakettstipend og økonomisk støtte som kommer svært godt med i den videre jobben for å prøve å bli en bedre løper. Og ikke minst: Takk til alle trofaste lesere som har kjempet seg gjennom nok et innlegg med i overkant mye tekst.
0 Comments
|
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|