Endelig! Endelig, for første gang på omtrent tre år skal jeg skrive et innlegg som ikke er preget av skader, opptreningssituasjon og alternativ trening. Det er vel egentlig også grunnen til at jeg ikke har oppdatert bloggen på godt og vel et år; jeg gikk lei av å skrive om det, rett og slett. Bloggen var jo på full fart inn i et slags tretthetsbrudd-ekkokammer, og det kan umulig være et sunt sted å oppholde seg, verken for skribent eller leser. For en liten stund siden gjorde jeg omsider et ordentlig comeback på friidrettsbanen etter skaden jeg fikk i mai 2019. Jeg løp 800m under Steinkjer Indoor, med piggsko, konkurransedrakt og det hele. Det er nemlig det som skal til før jeg velger å kalle det et comeback (som jeg kommer tilbake til). Først må jeg imidlertid i (ganske) korte trekk skrive litt om det siste året som er gått, og som altså ledet frem til et etterlengtet gjensyn med startnummer og konkurransenerver. Første halvdel av 2021 var jeg nemlig langt fra sikker på at det ville skje igjen. Det er sikkert ingen som husker det lenger, men i forrige innlegg fra januar i fjor nevnte jeg jo at jeg begynte å bli litt smålei av hele opptreningssituasjonen. Det ble ikke akkurat bedre i de påfølgende månedene, hvor det fremdeles var lite løping og lite fremgang. Da nærmet det seg tross alt to år med opptrening, og fremdeles virket vegen tilbake lang. I den perioden mistet jeg nok gradvis litt av det fokuset jeg hadde klart å opprettholde i to år; i stedet for å sette treningen foran alt annet, begynte jeg gradvis å prioritere litt annerledes. Jeg sluttet ikke å trene, for all del, men jeg ble mindre flink på de tingene som gjerne må skje mellom øktene; hvile og restitusjon. Det kulminerte vel egentlig en vårdag i mai. I april og mai syklet jeg mye utenom øktene, og det er litt flaut å si, men som regel dro jeg ut på fuglekikkerturer. Denne maidagen ble sykkelturen ekstra lang, omtrent seks mil, og det var altså etter ei treningsøkt hvor jeg sikkert burde hvilt beina i stedet for å fly rundt etter fugleobservasjoner. Men fokuset og troen på at det jeg gjorde på trening faktisk var riktig og viktig, var borte, og jeg orket ikke lenger å gjøre det som skulle til for å få optimalt utbytte av treningen og forberede kroppen til neste økt. Jeg behøver vel ikke si at økta dagen derpå ble av den tunge sorten. Slik fortsatte det egentlig gjennom hele våren og sommeren. Jeg hadde sommerjobb hele sommerferien, og hadde som regel lange dager med mye trening i tillegg til jobbinga. Jeg var veldig opptatt av å opprettholde treninga og gjennomføre alle oppsatte økter (kanskje litt for opptatt av det) til tross for at dagene stort sett inneholdt mye annet, men igjen; siden treninga på en måte ikke hadde førsteprioritet, var det nok ikke like god kvalitet på alt. Jeg overlevde uansett sommeren, og like etter ferieslutt meldte jeg meg på en 800m i Namsos, på et ganske lite og uhøytidelig stevne. Det var rett og slett bare for å få en "reality check" på hvordan formen var, samt gradvis å venne seg til konkurranseforberedelser (med tilhørende konkurransenerver!) igjen. Jeg vil likevel ikke si at det var comebacket; jeg løp nemlig i joggesko, og tok det egentlig mest som trening. Det gikk helt ok. På forhånd hadde jeg et intenst ønske om å komme under 2.20, og det gikk heldigvis - jeg kom inn på 2.18. Det var egentlig en litt merkelig opplevelse. Jeg var selvfølgelig veldig glad og lettet over å få være igang igjen, og jeg var takknemlig for at beina tålte belastningen. Samtidig var det noe litt melankolsk over det hele; tenk at 2.18, som jeg for tre år siden kunne "jogge" inn til, plutselig var så tungt? Jeg innså vel at at et godt stykke arbeid fremdeles gjensto, og kanskje ga det meg den motivasjonsdytten og "skjerp-deg-følelsen" jeg trengte akkurat da. Litt dårlig med bilder fra løpet i Namsos. Her er passering 400m. Nå har det jo plutselig gått et lite halvår siden 800-meteren i Namsos. Mye har skjedd i løpet av den tiden. Jeg har egentlig fått trent ganske bra i hele høst, og har nesten ikke hatt avvik fra den planlagte treninga. Jeg hadde litt hoftetrøbbel i en liten måned, men ellers har det stort sett gått fint. Jeg løper mer enn på lenge, både med tanke på antall kilometer og antall intensive økter med mye fart. Samlet sett bidrar det forhåpentligvis til videre fremgang. Resultatet fra de siste årene med alternativ trening og gradvis tilvenning til løping/konkurranse fikk jeg som nevnt se under Steinkjer Indoor for litt over en uke siden. Det hadde vært planen helt siden før jul å løpe 800m under det stevnet, ergo begynte jeg å gruglede meg i god tid. Til forskjell fra løpet i Namsos skulle jeg på en måte gjøre det "skikkelig" denne gangen, med piggsko og konkurransedrakt som i gode gamle dager. I tillegg hadde jeg flere konkurrenter å løpe mot, noe som selvfølgelig var skikkelig bra, men også litt skummelt. Etter ei hel helg på pinebenken smalt startskuddet endelig søndag ettermiddag den 23.januar. Da hadde jeg gått gjennom prosedyrene og løpet så mange ganger i hodet på forhånd, at jeg egentlig var ganske rolig i selve konkurransesituasjonen. Planen var å henge på Grethe og Ingrid så lenge det gikk, siden de begge holder et høyere nivå enn meg. De to første rundene fløt overraskende lett av gårde, og det var en radikalt annerledes følelse sammenliknet med 800-meteren i Namsos. De to neste rundene ble som forventet litt tyngre, og jeg gikk på noen taktiske tabber underveis. Jeg kom til slutt inn på 2.16,09, noe jeg var greit fornøyd med. Jeg var imidlertid mer tilfreds med følelsen jeg hadde gjennom løpet; jeg følte meg på en måte litt som "meg selv" igjen, og hadde rett og slett en positiv opplevelse underveis. Det var også betryggende å se at forholdet mitt til fotografering og bilder fra oppløpssiden ikke har forandret seg det spor siden 2018-sesongen, som var min forrige "ordentlige" sesong: Beklager på forhånd. Et forsøk på å være morsom på bekostning av den legendariske Norvegia-reklamen :) Oppløpssiden var like brutal også for 4 år siden. Bildet til venstre er fra UM i 2018, mens bildet til høyre er fra Steinkjer Indoor 2022. Foto fra Steinkjer Indoor: Oskar Manka En kan jo alltids spekulere på om resultatet på 800-meteren ville blitt enda bedre dersom jeg hadde gjort ting enda riktigere i vår og sommer. Litt færre sykkelturer utenom treningsøktene, litt mindre jobbing i sommerferien, litt mer fokus og kvalitet. Men jeg er ikke så sikker på at det hadde blitt veldig mye bedre. Selv om jeg treningsmessig sett aldri har hatt noen form for pause fra friidretten i løpet av disse (snart) tre årene ute, var vel hodet muligens litt på vift i vår og sommer. Kanskje var det på sett og vis bra, også. Jeg skjønte i hvert fall at gode resultater krever en skikkelig jobb, både på trening, men også utenom øktene. Det er forhåpentligvis noe jeg kan fortsette å jobbe med, samtidig som det sikkert er viktig å finne den berømte balansen. Det kunne jeg sikkert skrevet et helt eget innlegg om, men det får eventuelt bli senere. Jeg ser at innleggene har en tendens til å bli litt vel lange når jeg først setter meg ned for å skrive, så jeg skal avslutte nå. Men før jeg gir meg helt, er det flere jeg ønsker å takke. Tusen takk til treneren min, Vegar Sellæg, som har holdt ut med dette evige opptreningsprosjektet. Helt siden januar 2020 har jeg hver uke fått tilsendt gjennomtenkte og tilpassede treningsplaner, som vi tidvis har måttet justere mye på gjennom disse årene. Det kunne nok tatt knekken på motivasjonen og engasjementet til mang en trener. Tusen takk til fysioterapeut Trond Viggo Sjøbakk ved Innherred idrettsmedisin, som har bidratt med verdifull oppfølging siden desember 2019; gode råd og topp kompetanse, samt nødvendige begrensninger når ting har gått litt for bra :) En stor takk også til Sprek treningssenter, som har støttet meg med gratis trening på sentrene deres på Verdal og Levanger gjennom hele skadeperioden - til tross for at jeg ikke har hatt mulighet til å "gi" noe tilbake i form av konkurranseresultater. Jeg setter enormt stor pris på å få en utøveravtale også i 2022, og håper virkelig jeg får gitt litt mer tilbake i år! Til slutt; en enormt stor takk til alle de andre tingene i hverdagen. Det være seg alt fra venner og familie, som bidrar til at det skjer litt andre ting i livet, til fugletårnet ved Leksdalsvatnet, hvor de besøkende (altså fuglene) bryr seg eksepsjonelt lite om hvordan det går med meg og treningen min. Det trengs, av og til.
0 Comments
|
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|