Høsten har kommet, en sommer er gått - og ett stykk tretthetsbrudd har bestått. Det var vel ikke akkurat det utfallet jeg så for meg da jeg skrev forrige innlegg i juni. Jeg visste at det ville ta lang tid, men at det skulle bli såpass langvarig hadde jeg ikke sett for meg. I forrige innlegg skrev jeg at jeg ventet på en CT som skulle gi nye svar på om bruddet hadde grodd eller ikke. I perioden før dette skjedde det ikke stort; jeg trente mine timer med basisstyrke (og etter hvert basseng) og hoppet rundt på krykkene. Uheldigvis skjedde det ikke stort inne i foten heller, så da CT omsider ble tatt, viste bildene at det nesten ikke hadde grodd i det hele tatt. Jeg tenkte at det var dumt, men ikke overraskende. Jeg hadde jo tross alt forsøkt å lese litt om denne typen brudd, og visste at det er svært få tilfeller hvor det faktisk gror av seg selv. Etter litt om og men ble det bestemt at jeg skulle vente i nye 6 uker på neste CT, siden operasjon ble ansett for å være for risikabelt og kanskje "unødvendig" på et så tidlig stadium. Det betydde nye 6 uker med basis og løping + svømming i basseng. Dette var jo midt på sommeren, så jeg prøvde å gjøre litt ferieting, også. Likevel er det begrenset med aktiviteter når en verken kan gå eller sykle. Jeg var avhengig av å finne aktiviteter innen en radius på 1 km dersom jeg skulle komme meg dit selv, noe som slett ikke er enkelt når en bor i Leksdal. Det har blitt mange turer og timer i fugletårnet ved Leksdalsvatnet, et sted for fuglekikking, men også stillhet og refleksjon. Jeg har i det hele tatt følt meg ca. 60 år eldre denne sommeren; dagens høydepunkt var en stund å hente og lese avisen, samt å gå til fugletårnet for å se om bekkasinen (en vadefugl) jeg hadde fulgt med gjennom sommeren troppet opp i dag. Og kanskje avsluttet jeg dagen med litt brodering på verandaen. Jeg har rett og slett fått en forsmak på pensjonisttilværelsen denne sommeren. Heldigvis har jeg gjort litt "kulere" ting også, som for eksempel bilferie med familien og noen sosiale treff med venner. Blant annet prøvde jeg bowling på ett bein; det gikk vel så som så. Historien bak dette bildet kort fortalt: mamma skulle intervjue Joralf til et filmprosjekt, og jeg skulle være med som filmmannskap. Jeg hadde ingen intensjoner om å prøve "alternativ behandling", men Joralf ville det annerledes. Dermed endte det slik. Da nye 6 uker omsider hadde gått, var sommeren allerede på hell. Det var dagen før skolestart, og jeg var mildt sagt spent. Ville jeg komme tilbake til skolen i nøyaktig samme forfatning som da jeg forlot den? Etter nesten 3 måneder med så godt som null progresjon i skadesituasjonen skulle jeg ta en CT som forhåpentligvis ville utløse en reaksjon i en eller annen retning; enten positive resultater eller operasjon. De nye bildene var ikke særlig oppløftende. Det hadde ikke grodd noe mer siden forrige CT, tvert imot så det heller ut til at beinvevet i bruddet hadde begynt å dø. Der og da fikk jeg en liten psykisk knekk. Etter å ha vært ukuelig optimist hele veien kjente jeg på en trang til å se litt mørkt på alt. Særlig da jeg på nytt fikk beskjed om at det tryggeste ville være å vente nye 6 uker. Selv om jeg hadde tillit til ortopeden i Oslo, hadde jeg selvfølgelig i bakhodet det faktum at nesten ingen slike brudd ser ut til å bli fullstendig bra ved naturlig tilheling, og at prognosene for å bli bra igjen ved operasjon reduseres jo lenger en venter. Etter litt mer diskusjon kom vi og ortopeden frem til et slags kompromiss (siden bildene tydelig viste at det kanskje ikke ville være noen annen utvei enn å operere): jeg fikk beskjed om å kaste krykkene og gå på foten i 3-4 dager. Gjorde det vondt, betydde det at bruddet var ustabilt og måtte opereres. Hvis ikke skulle jeg fortsette å vente. Det gikk bra i 3 dager, og følelsen av å gå igjen var helt fantastisk. Den 4.dagen sa foten imidlertid takk for seg. Den hovnet opp og ble vond igjen. "Heldigvis", får jeg vel nesten si. Det førte nemlig til at beslutningen om operasjon endelig ble tatt. To uker senere reiste jeg til Oslo på konsultasjonstime hos kirurgen på Volvat som skulle operere meg. Der ble vi enige om operasjonen, og jeg reiste hjem vel vitende om at det endelig skulle gjøres. Drøye to uker etter det reiste jeg nedover igjen for å operere. Straks klar for å entre operasjonsstua og narkosens bekymringsfrie verden. Operasjonen i seg selv gikk ut på at bruddet ble rensket opp på nytt, slik at alt dødt beinvev ble fjernet. Deretter ble to 36 mm lange metallskruer skrudd inn i beinbitene, før det til slutt ble foretatt beintransplantasjon fra høyre hoftekam til små hull i beinbitene nede i foten. Nettopp våknet. Operasjonen var i følge kirurgen vellykket. Skruene nede i foten hadde fått godt feste, og bruddet ble helt stabilt. Resten er opp til beinet selv. Nå vil bruddflatene forhåpentligvis gro sammen slik at jeg til slutt får et komplett og sterkt naviculare-bein. Nå venter 3 måneder med foten plassert i en Walker (støvelen jeg har på meg på bildet ovenfor). Det betyr i praksis krykker, null belastning, null basseng og stort sett basistrening i perioden fremover. Faktisk blir det en periode på 3 uker uten noen form for trening i det hele tatt. Jeg kan nemlig ikke gjøre stort før stingene er fjernet og sårene er grodd. Den 12.desember reiser jeg til klinikken igjen for å se hvordan det står til nede i foten. Dersom ting ser bra ut (som altså betyr at bruddet er grodd), kan jeg begynne å gå igjen. Etter hvert vil jeg gradvis kunne øke belastningen, men det vil ta tid. For å unngå tilbakefall er det ekstremt viktig med jevn progresjon i belastningen. Dersom alt går på skinner er jeg kanskje tilbake i normal trening igjen sensommeren 2020. Det blir med andre ord ingen ordentlig sesong før 2021. Selv om det kanskje høres litt motløst ut, mener jeg selv at jeg allerede har kommet meg gjennom den verste perioden. Det å stå på sidelinjen og se på alle konkurransene og mesterskapene en selv skulle ha deltatt i, samtidig som hverdagen stort sett består av ensformig trening og krykkehopping - det har ikke bestandig vært like lett. I tillegg har det føltes utrolig destruktivt å bare gå og vente på at bruddet skal gro, når alle signaler fra folk som har hatt samme type brudd antyder at det ikke vil gro. Jeg er stolt av at jeg har klart å opprettholde treningen på et såpass "normalt" nivå, forholdene tatt i betraktning. Jeg har gjennomført alt jeg har satt opp, og mer enn 125 timer i basseng og styrkerom har blitt lagt ned i sommer. Jeg nekter å tro at det vil være en ulempe når jeg etter hvert kan begynne å vende tilbake til det jeg egentlig driver med. Det hadde vært utrolig enkelt og behagelig å tenke at det ikke er noen vits i å prøve så hardt å tviholde på treningsritualene når omstendighetene likevel er sånn som de er. Samtidig tror jeg mye av grunnen til at jeg har tviholdt på treningen handler om at jeg ikke vil tape ansikt overfor meg selv. Jeg vil på en måte bevise for meg selv og andre at jeg tåler motgangen, og at friidretten er såpass viktig for meg at jeg ikke bare gir opp straks det går litt trått. Jeg har vært heldig med progresjonen min siden jeg begynte å satse, og vil for alt i verden ikke bli kategorisert som en "medgangsutøver" - en som bare holdt på mens det gikk bra og ting var lett. I tillegg gir det en enorm mestring å komme seg gjennom økter en nesten har fryktet. For eksempel svevde jeg på en sky av mestring første gang jeg kom meg gjennom 90 min kontinuerlig jogging i bassenget (til opplysning er det lengste jeg har løpt kontinuerlig på land 80 min. For en langsprinter er 90 min faktisk helt utrolig lenge, og særlig i et basseng). Jeg har altså oppdaget at det meste er mulig med litt god gammeldags stahet :) Fra tidligere i sommer. Bildet er tatt på Sprek, og på veggen står det at ingenting kommer av seg selv. Det synes jeg har vært passende for min del i sommer :) Til slutt vil jeg si tusen takk til Sprek treningssenter. Gjennom en utøveravtale som har gitt meg mulighet til å trene gratis hos dem i hele år, har jeg fått gjennomført utrolig mye bra basisstyrketrening i sommer. Det har forhåpentligvis vedlikeholdt mange viktige muskler og muskelgrupper som ellers ville blitt litt for passive uten diverse apparater :) Det er alltid trivelige og hjelpsomme folk fra Spreak-teamet på plass, og senteret er bestandig i tipp-topp stand. Det er jeg svært takknemlig for. Nå håper jeg på litt flaks og medgang fremover. Tålmodigheten har blitt satt kraftig på prøve i sommer, og fremdeles venter en ganske lang periode på krykker. Som sagt; dette er en lang og tidkrevende prosess hvor tålmodighet mest sannsynlig kommer til å være en helt avgjørende faktor for om dette ender som jeg ønsker. Det gjelder å sette seg små mål, og ett av målene mine er at jeg skal være helt uavhengig av krykker neste gang jeg skriver på bloggen :) Takk til alle som eventuelt orket å lese helt ned hit!
1 Comment
|
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|