Etter å ha konkurrert ganske langt hjemmefra de siste par helgene, betraktet jeg nesten Øya stadion i Trondheim som "hjemmebane" da jeg denne helgen deltok i Trondheimslekene. Det var egentlig litt greit å slippe mange timer på reise i forkant av helgens konkurranser, selv om det riktignok ble noen mil i bil likevel. Jeg deltok både lørdag og søndag, og løp henholdsvis 400m og 200m. Jeg var egentlig veldig usikker og spent på hvordan det ville gå, siden jeg ikke hadde løpt distansene på en stund. Jeg var også spent på hvordan formen ville være, og om løpet fra Fagernes fortsatt ville sitte i beina. Beina var litt småtunge hele uka etter Fagernes, og det begynte vel å løsne først på fredag. Det var vel aldri noen tvil om hvilken av de to distansene som var viktigst denne helga. 400-meteren veide helt klart tyngst, 200-meteren var en slags "bonus" dagen derpå. Mitt eget primære mål for helgen var å perse på 400-meteren (og løpe såpass fort at jeg selv ble fornøyd!), men også kravet til U18-EM lå i bakhodet. Eller, ikke bare i bakhodet for den saks skyld; det er jo et viktig og prestisjetungt mål. Lørdag ettermiddag skulle jeg altså få fasiten på hvordan det sto til på 400m-fronten, og jeg var forberedt på både gode og dårlige resultater. Jeg hadde jo selvfølgelig et håp om at det ville gå bra, og jeg har etter hvert begynt å skjønne viktigheten av å være offensiv - og ikke defensiv - både fysisk og psykisk på 400. Derfor måtte jeg prøve å være litt optimistisk, selv om jeg var skrekkelig nervøs før start. Jeg tror nok jeg har lett for å bli litt defensiv. Det var et ganske stort heat, heldigvis, og jeg ble plassert i bane 4. Det var for så vidt veldig greit, da er man på en måte "midt i smørøyet" og kan både jage og forsvare posisjoner underveis i løpet. Ut fra blokka måtte jeg løpe tilnærmet maks, for så å komme opp i den berømte flytfarten. Første langside gikk litt treigt, kjentes det ut som. Det tok litt tid å komme opp i god fart, men da vi entret bortre sving begynte jeg å komme inn i det. Da merket jeg at formen ikke var så ille likevel, og tenkte at jeg godt kunne dra på litt, siden vi nå likevel skulle konkurrere :) Ut fra svingen var jeg i tet, og jeg bestemte meg for å prøve å holde det slik helt inn til mål. Tidligere har jeg stivnet enormt, spesielt på siste 80m. Dermed visste jeg at oppløpet ville ha en hel del å si på sluttiden, så det var egentlig bare å løpe så raskt som mulig - selv om beina har en tendens til å bli tømmerstokker før mål. Det gikk likevel litt bedre enn det har brukt å gjøre på oppløpet, og jeg er ganske fornøyd med at jeg klarte å avslutte en smule bedre enn jeg har gjort tidligere. Jeg kom inn på tiden 57,42. Det var ny pers, og ikke så altfor langt bak det berømmelige kravet på 56,80. Det internasjonale kravet er 57,50, men det norske forbundet har senket det med 7 tideler. Så da får jeg vel bare prøve å løpe enda litt raskere neste gang :) Pallen på 400m. Vi var 6 løpere totalt, så med 1/3 premiering fikk bare de 2 første i mål premie. Etter en ganske hard lørdag var det duket for 200 på søndag. Kort oppsummert; det var tungt. Egentlig følte jeg meg bra på oppvarmingen, men da jeg for alvor begynte med piggskodragene like før start, kjente jeg at kruttet i beina var forsvunnet som dugg for solen. Til tross for at jeg fikk løpe i et meget sterkt seniorheat, falt jeg fullstendig av. Normalt sett pleier jeg å ha litt mer å komme med på slutten av løpet, men det var rett og slett ingen respons å få da jeg prøvde å gire om. Jeg løp på 26,25, som - omstendighetene tatt i betraktning - ikke er så aller verst. Det er ikke akkurat raskt, men det kunne tross alt ha vært verre. Alt i alt var det en flott helg. Været var som vanlig nærmest upåklagelig, og det var et bra arrangert stevne. I tillegg får man møte litt mer kjentfolk på slike stevner, det var for eksempel ikke så mange trøndere i Bergen og Fagernes :) Så også sosialt var det en fin helg, og det var ekstra artig at jevngamle Emma Sofie fra Sandnessjøen kom på besøk til Trøndelag for å delta! Meg, Astri og Emma etter endt 400. Ikke godt å si om jeg smiler eller skjærer en grimase, man blir litt fjern etter sånne kraftanstrengelser :) Nå blir det vel noen dager med trening igjen, før jeg på nytt skal løpe 400m på Stjørdal til helgen.
0 Comments
Da er nok en helg på reisefot over. Som tidligere nevnt skulle jeg til Fagernes denne helgen, og der har jeg altså vært. Jeg løp 400m hekk igjen, og selv om det ikke var helt på bærtur, var det ikke langt unna. Det må nesten nevnes; friidrettsbanen på Fagernes heter faktisk "Blåbærmyra", så rart skulle det ikke ende med en liten bærtur også ;) Banen var - som seg hør og bør - blå. Det var litt spesielt, jeg har aldri løpt på blått dekke utendørs. Uansett, tilbake til selve løpsdagen. Også denne helga var det strålende sol og rimelig varmt, og ikke altfor mye vind. Veldig fine forhold, altså. Oppvarminga gikk greit, jeg hadde ingen smerter noe sted, og det fysiske var omtrent på plass. Eneste minus var at jeg følte meg litt "dau" i kroppen. Det var derimot ikke like supert mentalt. På forhånd slet jeg med å motivere meg, og jeg hadde ingen spesielle følelser eller nerver knyttet opp mot løpet, noe som er svært uvanlig for min del. Jeg var rett og slett ikke i konkurransemodus. Jeg prøvde så godt jeg kunne å motivere og fyre meg opp under oppvarminga, men det gikk rett og slett ikke. Først da jeg hadde kjørt det siste oppvarmingsdraget over hekkene, våknet en stemme i hodet som sa "Oi, nå gjelder det faktisk!". Og DA ble jeg nervøs! Heldigvis løp jeg ikke alene. Andrea fra Lambertseter løp i banen innenfor meg, og målet for dagen var å klare U18EM-kravet på distansen. Det lyder på 61,5 sekunder. Det var for så vidt det jeg prøvde på forrige helg også, men det gikk jo som det gikk. Da vi startet, merket jeg at den store gnisten i løpinga var fullstendig fraværende. Andrea suste ifra, og jeg ble raskt hengende bak. Den første langsida gikk greit, men i svingen - ja, der ble det bærtur. Jeg mistet rytmen 2 hekker før jeg skulle miste den, og det var vel en salig blanding av hopping og løping derfra og inn til mål. Andrea gjorde et kjempeløp og kom inn 2 sekunder foran meg. Jeg endte på tiden 64,12. Det er pers, men et hav bak kravet. Jeg hadde også håpet å løpe ned persen min enda mer, men jeg var nok ikke helt til stede mentalt. Etter endt målgang. Duellen ble kanskje ikke like spennende som jeg hadde håpet på, men all ære til Andrea som løp kjempebra!! Jeg var litt nedstemt etter løpet. Det føles svakt ikke å ha prestert, når vi tross alt kjørte helt til Fagernes kun for dette ene løpet. Det er heller ikke så veldig mange sjanser igjen på å klare kravet, så jeg har nok ikke råd til å løpe dårlig fordi jeg ikke er gira nok. Det sies at det er noe positivt i alt, og i dette tilfellet må det vel være turen til Fagernes. På de nesten 50 milene rekker man å se en hel del, både fjord og fjell. Vi kjørte blant annet over Valdresflye, hvor høye fjelltopper raget under sol og skyfri himmel. Spektakulært landskap. På tur hjem igjen samlet jeg med noen steiner fra Valdresflye, kjekt å ha. Jeg er ganske interessert i stein og sånt, så med gråstein fra Valdres og skifer fra Oppdal ga vel turen litt utbytte likevel :) Viktig å pleie sine interesser, uansett om det er på friidrettsbanen eller i steinura ;) Jeg tror jeg skal sette en aldri så liten strek over dette løpet, for det tilførte meg ikke så veldig mye positivt. Det er uansett en erfaring å ta med seg, og jeg har også skjønt viktigheten av å være i riktig modus, 120% motivert. Kravet til U18EM er såpass tøft for min del, så det holder ikke bare å være i god form - jeg må være ganske tøff og ambisiøs i løpingen min. Det var jeg ikke denne gang, dessverre. Men, jeg snublet ikke! Neste helg skal jeg ikke løpe over hekker, da skal jeg løpe 200m og 400m flatt. Det blir spennende! ... og det i ordenes rette forstand! Hvorfor kommer jeg straks tilbake til. Jeg skulle nemlig sesongåpne med 400m hekk på Fana stadion, under Karabinlekenes første dag. Tidlig fredag morgen dro vi til Bergen, og utrolig nok fløy vi FRA regn og TIL sol! Det var virkelig fint å komme til Bergen og se det flotte været, fine forhold er jo alltid et pluss. Timene før løp ble tilbrakt på flyplassen, hvor jeg for det meste sov og spiste. Vi dro tur-retur samme dag, derfor hadde jeg ikke noe hotellrom eller lignende å slappe av på. Det gikk i og for seg fint uansett, det gjelder bare å ta seg litt til rette ;) Likevel er det alltid litt nervepirrende og langdrygt å vente på et løp, spesielt 400m eller 400m hekk. De få gangene jeg har løpt distansene har jeg som regel blitt altfor nervøs og ufokusert i forkant. Jeg klarte derimot å holde nervene nede på et akseptabelt og utholdelig nivå denne gang, noe jeg var - og fortsatt er - litt overrasket over at jeg klarte. Stadion lå badet i sol da det endelig var på tide å entre den. Jeg synes det er en veldig fin stadion i utgangspunktet, så med sol i tillegg var det jo helt supert! Nettopp ankommet stadion. Jeg følte meg i grei form på oppvarmingen, og bestemte meg tidlig for å varme opp godt. Det verste jeg vet er travel oppvarming, det har som regel aldri blitt bra. I tillegg strekker jeg meg ekstreemt lett (heheh), så grundig oppvarming er alfa omega - særlig før hekkeløp. Det er også fint å tenke igjennom hva man skal og ikke skal gjøre, selv om man til en viss grad aldri kan visualisere seg helt frem til fasiten. Siden jeg har løpt 400m hekk kun to ganger - hvis du regner med gårsdagens løp - er jeg fortsatt ganske fersk. Det betyr at jeg ikke føler meg trygg på hvordan jeg skal disponere løpet, hvordan rytmen mellom og over hekkene skal være, og hvilket svingbein jeg skal bruke når jeg kommer ut av rytmen. Det er altså ikke enkelt, men det er også litt av sjarmen med langhekk, tror jeg. Jeg håper å bli tryggere på det etter hvert, men det må nok jobbes en del for at det skal oppnås. Uansett, da jeg endelig sto i startblokka følte jeg at jeg hadde en viss kontroll på hva jeg skulle gjøre over de første hekkene. Det gikk ganske greit over de 7 første hekkene, og jeg hadde en slags rytme i løpet. Men etter hekk 7 gikk jeg fra 17 til 18 steg mellom hekkene, noe som resulterte i bytte av svingfot. Jeg bruker som regel primært høyre som svingfot, men har jobbet med å kunne bruke venstre. Det klarte jeg på både hekk 8 og 9, og selv om det gikk litt treigere, kom jeg over. Det gjorde jeg derimot ikke på hekk 10 - den aller siste hekken. Jeg forberedte meg på å gå over med venstre, og det gjorde jeg også. Problemet var at trekkfoten ikke hang helt med, og hek(k)tet seg fast i hekken. Hekken veltet, jeg tryna, og der lå jeg da. Mine første tanker brukte jeg på å tenke over om jeg ble disket, siden jeg snublet over i banen ved siden av. Deretter grublet jeg på om hvorvidt jeg skulle fortsette eller ikke, men jeg besluttet å løpe inn til mål. Jeg ga ikke full gass, det må jeg innrømme. Det var temmelig flaut å løpe over målstreken, vel vitende om at både tiden og løpet var passe spolert. Litt sånn walk of shame, egentlig. Det lå an til å bli en kjempepers, men i stedet havnet jeg 1 sek bak persen min fra jr.NM 2017. Jeg må også erkjenne at man blir litt ekstra irritert når det er den siste hekken man snubler i, ettersom man tross alt har somlet seg over 9 hekker og tilbakelagt over 350 meter av den 400 meter lange syrerunden. Men, sånn er det vel bare. Det skal være vanskelig :)) Her er jeg lykkelig uvitende om hva som straks vil skje ... Foto: Anita Bolstad Raa ... og her har det skjedd. I etterkant har jeg fått et tartanlignende brannsår på høyre legg, og her vises det vel godt hvorfor ;) Foto: Anita Bolstad Raa Foruten et lite overtråkk og brannsår kom jeg heldigvis uskadet fra det hele. Det var en interessant opplevelse, men det frister ikke til gjentakelse. Neste gang håper jeg å komme helt til mål uten å snuble underveis! Neste sjanse får jeg forhåpentligvis allerede neste helg, på Fagernes. Da skal jeg nok en gang løpe 400m hekk. Hvis alt går etter planen, vel å merke! Håper ikke overtråkket stikker kjepper i hjulene for at det skal gå bra, jeg krysser fingrene. Kort oppsummert var det en annerledes sesongstart, med både positive og negative opplevelser. Forholdene og omgivelsene var det i hvert fall ingenting å si på, så alt i alt var det vel en godkjent (under tvil) start på sesongen 2018! |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|