Sesongen 2019 har dessverre tatt en litt brå og uheldig vending, kan man si. Det begynte veldig bra, og i cirka 5 minutter så jeg veldig lyst på årets sesong. Den 21.mai løp jeg 800m i Hommelvik, under Kruskastevnet. Der hadde jeg en svært positiv løpsopplevelse, og klokket inn på 2.11,53. Persen min fra jr.NM er på 2.11,37, så det var ikke særlig langt bak personlig rekord. Dessuten forventet jeg ikke å løpe såpass bra så tidlig i sesongen, spesielt ikke etter å ha lagt bak meg en litt rotete oppkjøring grunnet de sedvanlige ankelsmertene. Jeg tror jeg kunne ha løpt ned tiden min på 800 med ganske mye dersom jeg hadde fått flere sjanser, men det får jeg nok ikke - ikke i år. 5 minutter etter målgang fikk jeg nemlig ganske store smerter i høyre fot, og som vanlig tenkte jeg at den vonde ankelen var kilden til problemet. Derfor stusset jeg ikke så mye over det, annet enn at jeg tenkte at smertene aldri hadde vært så ille. På den annen side visste jeg at piggskoløping og konkurranse sannsynligvis ville gi et slikt utfall. Utover kvelden og natten hovnet foten opp, og neste morgen klarte jeg ikke å gå på den. Da skjønte jeg at det måtte være noe ekstra på gang. Fremdeles trodde jeg, slik vi har trodd i et halvt år, at slitne og irriterte leddbånd i ankelen var grunnen. Samme kveld ble det tatt røntgen, etter at foten hadde hovnet opp ytterligere og blitt blå. Bildene ga imidlertid ingen svar, og legene kunne heller ikke gi noen forklaring på hva det kunne være. Det var ganske frustrerende, særlig i dagene som fulgte. Hevelsene gikk ikke ned, og foten var ganske ubrukelig. I 4-5 dager var jeg et vandrende spørsmålstegn, og så vel omtrent slik ut 90 % av tiden: (Egentlig er bildet tatt like etter 800m i Hommelvik, og da var jeg ikke helt i humør for fotografering) Etter å ha tatt MR i Trondheim fikk jeg endelig vite hva det var. I rapporten sto det at de hadde oppdaget et tretthetsbrudd i os naviculare, også omtalt som båtbeinet. Det var likevel litt rart at et tretthetsbrudd skulle gi en så stor reaksjon i form av hevelser, så jeg hadde fremdeles mange ubesvarte spørsmål. Noen dager senere ble det tatt CT av bruddet, og da jeg én uke senere var hos idrettsortoped i Oslo, fikk jeg omsider svar på hvorfor ting ble som de ble. CT-bildene viste et gjennomgående brudd, sannsynligvis akutt. Det liknet ikke på et tretthetsbrudd, siden det var rette bruddlinjer og ingen tegn til at bruddet hadde oppstått over tid. Sannsynligvis har jeg hatt et forstadium til tretthetsbrudd (eller et svakt punkt) i dette området ganske lenge. Et overtråkk i påsken kan ha svekket det enda mer, og så knakk det rett og slett under 800-meteren i Hommelvik. Det gir også svar på hvorfor smertene og reaksjonene kom såpass akutt. Etter CT ble jeg gipset, og da skjønte jeg vel at sesongen 2019 ryker. Likevel ser jeg ganske fornøyd ut, merkelig nok. Gipsen skal heldigvis av om ikke så veldig lenge. Selv om denne skaden kom på verst tenkelige tidspunkt, er jeg på et vis også lettet. Dette bruddet er nok en endelig konsekvens av "ankelsmertene" jeg har ignorert og oversett i et halvt år. Det blir kanskje ikke helt riktig å si at jeg har ignorert dem, for i perioder har jeg gjort alternativ trening i basseng, og har også hatt minimalt med baneøkter (med unntak av treningsleiren på Tenerife i desember/januar, hvor jeg trente altfor mange økter på bane). I tillegg har jeg jo så å si bodd på kunstgresset, så noen hensyn har jo blitt tatt. Dessuten har smertene vært veldig diffuse og vanskelige å plassere, noe som kjennetegner forstadium til tretthetsbrudd i navicularbeinet; smertene kan stråle ut i ulike retninger i foten. I perioder har jeg vært helt smertefri, så det har vært utrolig vanskelig å forutse dette. Men nå har jeg altså nådd bristepunktet (bokstavelig talt, hehe), og ser på dette som en sjanse til å bli kvitt de irriterende småsmertene en gang for alle. Dersom alt går som det skal, vil bruddet forhåpentligvis gro av seg selv i løpet av en 6-8 ukers tid. Jeg må gå på krykker frem til dette, og kan ikke i noen som helst grad belaste foten. Om ca. 5 uker vil det bli tatt ny CT. Dersom bildene viser at bruddet har grodd/gror fint av seg selv, kan jeg vel begynne å gå på den igjen. Hvis det derimot ikke vil gro, må jeg nok operere. Om halvannen uke kan jeg muligens begynne å løpe litt i basseng, så fremt det ikke gir smerter. Frem til da blir det basistrening, som jeg har holdt på med mer eller mindre helt siden 800-meteren i Hommelvik. Etter hvert blir det forhåpentligvis en kombinasjon av basseng og basistrening. Hver treningsøkt ser ut omtrent som dette. Likevel prøver jeg å tenke litt kreativt, slik at basisstyrken ikke blir så ensformig. Alt dette er riktignok bare antakelser som forutsetter at bruddet gror som det skal, og at det ikke oppstår problemer underveis. Jeg har forberedt meg på at jeg blir bort fra vanlig, normal trening i 3-5 måneder, kanskje mer. Selv om det er en litt kjip situasjon er jeg overbevist om at jeg totalt sett kommer styrket ut av dette. Det er også en påminner om hvor fort ting kan snu, og hvorfor man skal ta "uskyldige" småsmerter på alvor. Det har jeg i hvert fall lært nå. Det gode resultatet på 800-meteren kan vel kanskje kalles "hell i uhell", siden det ga mer enn nok motivasjon til å gjøre det som skal til fremover for at dette skal bli helt bra igjen. Jeg har laget min egen "naviculare-brudd-kalender", og hver dag krysser jeg av for at en ny dag har gått. Slik ser jeg at det går fremover, selv om det enkelte dager går litt trått :) Så da vil jeg avslutningsvis egentlig bare ønske alle konkurrenter der ute lykke til med årets sesong, og så håper jeg at jeg om ikke altfor lenge får løpe mot dere igjen!:)
0 Comments
|
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|