Det slo meg nettopp at jeg gradvis har beveget meg bort fra å skrive halvseriøst om friidrett; i stedet skriver jeg stort sett halvseriøst om friidrettsskader. Heldigvis er det ikke snakk om noen ny skade, dette innlegget komme til å handle om det gode, gamle navicularebruddet. Det har skjedd en god del ting siden sist jeg skrev. Da jeg skrev forrige innlegg hadde jeg nettopp blitt operert. Deretter fulgte noen seige høstmåneder med venting, samt en ganske inaktiv hverdag. Støvelen begrenset meg mer enn jeg hadde håpet på. Samtidig var jeg veldig redd for å ødelegge tilhelingen, så jeg holdt meg stort sett i ro. Stort sett. Det skal nevnes at jeg, 19 dager etter operasjonen, syntes det var en god idé å stå på skateboard og stake meg fremover med krykkene. Til mitt forsvar hadde jeg ligget over 2 uker på sofaen, uten skole eller noen som helst form for aktivitet, og det kan man jo bli litt smågal av. Skateboardet rullet fint i nesten 2 km, før det stanset brått og brutalt. Jeg landet heldigvis på siden, og foten var aldri i kontakt med bakken. Men jeg sto ikke mer på skateboard den høsten, for å si det slik. Selv om du mest sannsynlig tenker at det er en utrolig hjerneløs og dum ting å finne på, er det på en måte selve essensen i utfordringen det er å ha en langtidsskade; å unngå å gjøre alle de dumme og destruktive tingene selv når utålmodigheten og lengselen etter å gjøre ett eller annet bruser i blodet. Det har vært ganske vanskelig denne høsten. Støvelen, krykkene og frykten for at bruddet ikke skulle gro begrenset meg likevel såpass mye at jeg etter hvert ikke hadde noe annet valg enn å være forsiktig. Bildet ovenfor viser alle de 3 kalendrene jeg lagde underveis. Da jeg lagde den første i uke 21, trodde jeg det skulle bli med den. Jeg måtte imidlertid lage 2 til før jeg på en måte kunne slutte å "vente" på et eller annet. Det virker kanskje litt snålt å lage masse kalendere, men det å se at dagene gikk og at sluttdatoen nærmet seg var veldig motiverende. Med sluttdatoen mener jeg 12.desember. Det var datoen for kontroll hos kirurgen i Oslo. Det føltes som om den datoen aldri skulle komme, men det er det som er så fint med tiden - den går, uansett om du vil eller ikke. På vei opp til klinikken - kanskje den siste gåturen med støvel? Da dagen endelig kom, var jeg mildt sagt nervøs. Jeg fikk litt den samme følelsen som i en viktig konkurranse eller i et mesterskap; all trening og alt du har gjort i løpet av de siste månedene skal ende opp med et forhåpentligvis positivt resultat der og da (unntatt det med trening, det hadde jeg ikke gjort så mye av). Derfor var det en ubeskrivelig lettelse da jeg fikk se røntgenbildene jeg tok den dagen. Endelig, etter måneder med diverse CT-bilder som bestandig viste det lille, irriterende frakturet, var beinet nå komplett og helt. Riktignok et par skruer rikere, men likevel. Jeg svevde litt da jeg dro fra klinikken den dagen. Jeg fikk imidlertid ganske raskt bakkekontakt igjen. Da jeg kom hjem, tok jeg av støvelen med en gang. Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne begynne å øve meg på gå igjen. Det føltes fullstendig feil å skulle sette ned foten og legge vekt på den, så jeg måtte bruke noen minutter bare på å venne den til følelsen av gulvet og underlaget. I det øyeblikket gikk det opp for meg hvorfor jeg har en ganske lang rehabiliterings - og opptreningsperiode foran meg. De neste dagene og ukene gikk jeg gradvis mer og mer uten krykker, og den 1.januar leverte jeg inn krykkene. Sammen med den gradvis opptrappede treninga ble all gåinga tydeligvis litt hardt for foten, så i samråd med fysioterapeut har jeg begynt å ta i bruk én krykke etter å ha passert 4000 skritt om dagen. Dette er bare for en kort periode, men det sier jo litt om hvor forsiktig og gradvis denne prosessen må være. Odd Nordstoga har en sang som heter "Kunsten å gå", og det er faktisk en kunst å gå. Fremdeles, 6 uker etter at jeg begynte å gå igjen, sliter jeg med å gå naturlig. For ikke å snakke om gåing i trapper. Men, det er kanskje ikke så rart med tanke på at leggmuskulaturen trakk seg stille og rolig tilbake allerede i juni, at ankelstyrken er nede på null, og at en god del nerver i foten ble ødelagt under operasjonen. Du er ikke akkurat dømt til å sveve over gulvet da. Med andre ord; det er fremdeles snakk om måneder før jeg kan drive med noe som ligner løping igjen. Som nevnt måtte jeg forrige uke trappe ned litt etter noen uker med for mye belastende trening, og da drev jeg kun med sykkel og basseng. Foten er fryktelig skjør, og det er viktig å ta hensyn til totalbelastningen - som også inkluderer gåing. Og som kirurgen så treffende sa; "I en slik skadesituasjon snakker vi ikke om de ulike fasene i uker, vi snakker om fasene i måneder." Han beregnet for eksempel at fase 1, som i grove trekk går ut på at foten skal se ut og fungere noenlunde normalt igjen, vil ta 2 måneder (fra 12.desember). Siden jeg sikkert skal gjennom mange ulike faser, vil det altså ta mange måneder. Så da er vi litt tilbake til det jeg startet med i dette innlegget; tålmodighet, utålmodighet og de stadige fristelsene til å gjøre noe risikabelt og det å ta forhastede avgjørelser. Det blir sikkert en utfordring i månedene som kommer, men jeg vet jeg har flinke folk rundt meg som kan hjelpe. Drømmen (som egentlig ikke er en drøm likevel) om å støte kule under UM utendørs 2020 i Trondheim lever i aller høyeste grad, og i mellomtiden drømmer jeg stadig om løping, piggsko og skyhøye laktatverdier (laktatmålinga på bildet er fra en 800m-økt i vår, og jeg kan nesten garantere at den stemmer. Kontrollmålinga viste 19.3, for de som tviler). Tiden vil vise hvor komplisert eller lite komplisert opptreninga blir, men jeg har troen på at det skal gå bra. Til slutt.
Men først må jeg altså lære meg å gå.
0 Comments
|
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|