Det slo meg nettopp at jeg gradvis har beveget meg bort fra å skrive halvseriøst om friidrett; i stedet skriver jeg stort sett halvseriøst om friidrettsskader. Heldigvis er det ikke snakk om noen ny skade, dette innlegget komme til å handle om det gode, gamle navicularebruddet. Det har skjedd en god del ting siden sist jeg skrev. Da jeg skrev forrige innlegg hadde jeg nettopp blitt operert. Deretter fulgte noen seige høstmåneder med venting, samt en ganske inaktiv hverdag. Støvelen begrenset meg mer enn jeg hadde håpet på. Samtidig var jeg veldig redd for å ødelegge tilhelingen, så jeg holdt meg stort sett i ro. Stort sett. Det skal nevnes at jeg, 19 dager etter operasjonen, syntes det var en god idé å stå på skateboard og stake meg fremover med krykkene. Til mitt forsvar hadde jeg ligget over 2 uker på sofaen, uten skole eller noen som helst form for aktivitet, og det kan man jo bli litt smågal av. Skateboardet rullet fint i nesten 2 km, før det stanset brått og brutalt. Jeg landet heldigvis på siden, og foten var aldri i kontakt med bakken. Men jeg sto ikke mer på skateboard den høsten, for å si det slik. Selv om du mest sannsynlig tenker at det er en utrolig hjerneløs og dum ting å finne på, er det på en måte selve essensen i utfordringen det er å ha en langtidsskade; å unngå å gjøre alle de dumme og destruktive tingene selv når utålmodigheten og lengselen etter å gjøre ett eller annet bruser i blodet. Det har vært ganske vanskelig denne høsten. Støvelen, krykkene og frykten for at bruddet ikke skulle gro begrenset meg likevel såpass mye at jeg etter hvert ikke hadde noe annet valg enn å være forsiktig. Bildet ovenfor viser alle de 3 kalendrene jeg lagde underveis. Da jeg lagde den første i uke 21, trodde jeg det skulle bli med den. Jeg måtte imidlertid lage 2 til før jeg på en måte kunne slutte å "vente" på et eller annet. Det virker kanskje litt snålt å lage masse kalendere, men det å se at dagene gikk og at sluttdatoen nærmet seg var veldig motiverende. Med sluttdatoen mener jeg 12.desember. Det var datoen for kontroll hos kirurgen i Oslo. Det føltes som om den datoen aldri skulle komme, men det er det som er så fint med tiden - den går, uansett om du vil eller ikke. På vei opp til klinikken - kanskje den siste gåturen med støvel? Da dagen endelig kom, var jeg mildt sagt nervøs. Jeg fikk litt den samme følelsen som i en viktig konkurranse eller i et mesterskap; all trening og alt du har gjort i løpet av de siste månedene skal ende opp med et forhåpentligvis positivt resultat der og da (unntatt det med trening, det hadde jeg ikke gjort så mye av). Derfor var det en ubeskrivelig lettelse da jeg fikk se røntgenbildene jeg tok den dagen. Endelig, etter måneder med diverse CT-bilder som bestandig viste det lille, irriterende frakturet, var beinet nå komplett og helt. Riktignok et par skruer rikere, men likevel. Jeg svevde litt da jeg dro fra klinikken den dagen. Jeg fikk imidlertid ganske raskt bakkekontakt igjen. Da jeg kom hjem, tok jeg av støvelen med en gang. Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne begynne å øve meg på gå igjen. Det føltes fullstendig feil å skulle sette ned foten og legge vekt på den, så jeg måtte bruke noen minutter bare på å venne den til følelsen av gulvet og underlaget. I det øyeblikket gikk det opp for meg hvorfor jeg har en ganske lang rehabiliterings - og opptreningsperiode foran meg. De neste dagene og ukene gikk jeg gradvis mer og mer uten krykker, og den 1.januar leverte jeg inn krykkene. Sammen med den gradvis opptrappede treninga ble all gåinga tydeligvis litt hardt for foten, så i samråd med fysioterapeut har jeg begynt å ta i bruk én krykke etter å ha passert 4000 skritt om dagen. Dette er bare for en kort periode, men det sier jo litt om hvor forsiktig og gradvis denne prosessen må være. Odd Nordstoga har en sang som heter "Kunsten å gå", og det er faktisk en kunst å gå. Fremdeles, 6 uker etter at jeg begynte å gå igjen, sliter jeg med å gå naturlig. For ikke å snakke om gåing i trapper. Men, det er kanskje ikke så rart med tanke på at leggmuskulaturen trakk seg stille og rolig tilbake allerede i juni, at ankelstyrken er nede på null, og at en god del nerver i foten ble ødelagt under operasjonen. Du er ikke akkurat dømt til å sveve over gulvet da. Med andre ord; det er fremdeles snakk om måneder før jeg kan drive med noe som ligner løping igjen. Som nevnt måtte jeg forrige uke trappe ned litt etter noen uker med for mye belastende trening, og da drev jeg kun med sykkel og basseng. Foten er fryktelig skjør, og det er viktig å ta hensyn til totalbelastningen - som også inkluderer gåing. Og som kirurgen så treffende sa; "I en slik skadesituasjon snakker vi ikke om de ulike fasene i uker, vi snakker om fasene i måneder." Han beregnet for eksempel at fase 1, som i grove trekk går ut på at foten skal se ut og fungere noenlunde normalt igjen, vil ta 2 måneder (fra 12.desember). Siden jeg sikkert skal gjennom mange ulike faser, vil det altså ta mange måneder. Så da er vi litt tilbake til det jeg startet med i dette innlegget; tålmodighet, utålmodighet og de stadige fristelsene til å gjøre noe risikabelt og det å ta forhastede avgjørelser. Det blir sikkert en utfordring i månedene som kommer, men jeg vet jeg har flinke folk rundt meg som kan hjelpe. Drømmen (som egentlig ikke er en drøm likevel) om å støte kule under UM utendørs 2020 i Trondheim lever i aller høyeste grad, og i mellomtiden drømmer jeg stadig om løping, piggsko og skyhøye laktatverdier (laktatmålinga på bildet er fra en 800m-økt i vår, og jeg kan nesten garantere at den stemmer. Kontrollmålinga viste 19.3, for de som tviler). Tiden vil vise hvor komplisert eller lite komplisert opptreninga blir, men jeg har troen på at det skal gå bra. Til slutt.
Men først må jeg altså lære meg å gå.
0 Comments
Høsten har kommet, en sommer er gått - og ett stykk tretthetsbrudd har bestått. Det var vel ikke akkurat det utfallet jeg så for meg da jeg skrev forrige innlegg i juni. Jeg visste at det ville ta lang tid, men at det skulle bli såpass langvarig hadde jeg ikke sett for meg. I forrige innlegg skrev jeg at jeg ventet på en CT som skulle gi nye svar på om bruddet hadde grodd eller ikke. I perioden før dette skjedde det ikke stort; jeg trente mine timer med basisstyrke (og etter hvert basseng) og hoppet rundt på krykkene. Uheldigvis skjedde det ikke stort inne i foten heller, så da CT omsider ble tatt, viste bildene at det nesten ikke hadde grodd i det hele tatt. Jeg tenkte at det var dumt, men ikke overraskende. Jeg hadde jo tross alt forsøkt å lese litt om denne typen brudd, og visste at det er svært få tilfeller hvor det faktisk gror av seg selv. Etter litt om og men ble det bestemt at jeg skulle vente i nye 6 uker på neste CT, siden operasjon ble ansett for å være for risikabelt og kanskje "unødvendig" på et så tidlig stadium. Det betydde nye 6 uker med basis og løping + svømming i basseng. Dette var jo midt på sommeren, så jeg prøvde å gjøre litt ferieting, også. Likevel er det begrenset med aktiviteter når en verken kan gå eller sykle. Jeg var avhengig av å finne aktiviteter innen en radius på 1 km dersom jeg skulle komme meg dit selv, noe som slett ikke er enkelt når en bor i Leksdal. Det har blitt mange turer og timer i fugletårnet ved Leksdalsvatnet, et sted for fuglekikking, men også stillhet og refleksjon. Jeg har i det hele tatt følt meg ca. 60 år eldre denne sommeren; dagens høydepunkt var en stund å hente og lese avisen, samt å gå til fugletårnet for å se om bekkasinen (en vadefugl) jeg hadde fulgt med gjennom sommeren troppet opp i dag. Og kanskje avsluttet jeg dagen med litt brodering på verandaen. Jeg har rett og slett fått en forsmak på pensjonisttilværelsen denne sommeren. Heldigvis har jeg gjort litt "kulere" ting også, som for eksempel bilferie med familien og noen sosiale treff med venner. Blant annet prøvde jeg bowling på ett bein; det gikk vel så som så. Historien bak dette bildet kort fortalt: mamma skulle intervjue Joralf til et filmprosjekt, og jeg skulle være med som filmmannskap. Jeg hadde ingen intensjoner om å prøve "alternativ behandling", men Joralf ville det annerledes. Dermed endte det slik. Da nye 6 uker omsider hadde gått, var sommeren allerede på hell. Det var dagen før skolestart, og jeg var mildt sagt spent. Ville jeg komme tilbake til skolen i nøyaktig samme forfatning som da jeg forlot den? Etter nesten 3 måneder med så godt som null progresjon i skadesituasjonen skulle jeg ta en CT som forhåpentligvis ville utløse en reaksjon i en eller annen retning; enten positive resultater eller operasjon. De nye bildene var ikke særlig oppløftende. Det hadde ikke grodd noe mer siden forrige CT, tvert imot så det heller ut til at beinvevet i bruddet hadde begynt å dø. Der og da fikk jeg en liten psykisk knekk. Etter å ha vært ukuelig optimist hele veien kjente jeg på en trang til å se litt mørkt på alt. Særlig da jeg på nytt fikk beskjed om at det tryggeste ville være å vente nye 6 uker. Selv om jeg hadde tillit til ortopeden i Oslo, hadde jeg selvfølgelig i bakhodet det faktum at nesten ingen slike brudd ser ut til å bli fullstendig bra ved naturlig tilheling, og at prognosene for å bli bra igjen ved operasjon reduseres jo lenger en venter. Etter litt mer diskusjon kom vi og ortopeden frem til et slags kompromiss (siden bildene tydelig viste at det kanskje ikke ville være noen annen utvei enn å operere): jeg fikk beskjed om å kaste krykkene og gå på foten i 3-4 dager. Gjorde det vondt, betydde det at bruddet var ustabilt og måtte opereres. Hvis ikke skulle jeg fortsette å vente. Det gikk bra i 3 dager, og følelsen av å gå igjen var helt fantastisk. Den 4.dagen sa foten imidlertid takk for seg. Den hovnet opp og ble vond igjen. "Heldigvis", får jeg vel nesten si. Det førte nemlig til at beslutningen om operasjon endelig ble tatt. To uker senere reiste jeg til Oslo på konsultasjonstime hos kirurgen på Volvat som skulle operere meg. Der ble vi enige om operasjonen, og jeg reiste hjem vel vitende om at det endelig skulle gjøres. Drøye to uker etter det reiste jeg nedover igjen for å operere. Straks klar for å entre operasjonsstua og narkosens bekymringsfrie verden. Operasjonen i seg selv gikk ut på at bruddet ble rensket opp på nytt, slik at alt dødt beinvev ble fjernet. Deretter ble to 36 mm lange metallskruer skrudd inn i beinbitene, før det til slutt ble foretatt beintransplantasjon fra høyre hoftekam til små hull i beinbitene nede i foten. Nettopp våknet. Operasjonen var i følge kirurgen vellykket. Skruene nede i foten hadde fått godt feste, og bruddet ble helt stabilt. Resten er opp til beinet selv. Nå vil bruddflatene forhåpentligvis gro sammen slik at jeg til slutt får et komplett og sterkt naviculare-bein. Nå venter 3 måneder med foten plassert i en Walker (støvelen jeg har på meg på bildet ovenfor). Det betyr i praksis krykker, null belastning, null basseng og stort sett basistrening i perioden fremover. Faktisk blir det en periode på 3 uker uten noen form for trening i det hele tatt. Jeg kan nemlig ikke gjøre stort før stingene er fjernet og sårene er grodd. Den 12.desember reiser jeg til klinikken igjen for å se hvordan det står til nede i foten. Dersom ting ser bra ut (som altså betyr at bruddet er grodd), kan jeg begynne å gå igjen. Etter hvert vil jeg gradvis kunne øke belastningen, men det vil ta tid. For å unngå tilbakefall er det ekstremt viktig med jevn progresjon i belastningen. Dersom alt går på skinner er jeg kanskje tilbake i normal trening igjen sensommeren 2020. Det blir med andre ord ingen ordentlig sesong før 2021. Selv om det kanskje høres litt motløst ut, mener jeg selv at jeg allerede har kommet meg gjennom den verste perioden. Det å stå på sidelinjen og se på alle konkurransene og mesterskapene en selv skulle ha deltatt i, samtidig som hverdagen stort sett består av ensformig trening og krykkehopping - det har ikke bestandig vært like lett. I tillegg har det føltes utrolig destruktivt å bare gå og vente på at bruddet skal gro, når alle signaler fra folk som har hatt samme type brudd antyder at det ikke vil gro. Jeg er stolt av at jeg har klart å opprettholde treningen på et såpass "normalt" nivå, forholdene tatt i betraktning. Jeg har gjennomført alt jeg har satt opp, og mer enn 125 timer i basseng og styrkerom har blitt lagt ned i sommer. Jeg nekter å tro at det vil være en ulempe når jeg etter hvert kan begynne å vende tilbake til det jeg egentlig driver med. Det hadde vært utrolig enkelt og behagelig å tenke at det ikke er noen vits i å prøve så hardt å tviholde på treningsritualene når omstendighetene likevel er sånn som de er. Samtidig tror jeg mye av grunnen til at jeg har tviholdt på treningen handler om at jeg ikke vil tape ansikt overfor meg selv. Jeg vil på en måte bevise for meg selv og andre at jeg tåler motgangen, og at friidretten er såpass viktig for meg at jeg ikke bare gir opp straks det går litt trått. Jeg har vært heldig med progresjonen min siden jeg begynte å satse, og vil for alt i verden ikke bli kategorisert som en "medgangsutøver" - en som bare holdt på mens det gikk bra og ting var lett. I tillegg gir det en enorm mestring å komme seg gjennom økter en nesten har fryktet. For eksempel svevde jeg på en sky av mestring første gang jeg kom meg gjennom 90 min kontinuerlig jogging i bassenget (til opplysning er det lengste jeg har løpt kontinuerlig på land 80 min. For en langsprinter er 90 min faktisk helt utrolig lenge, og særlig i et basseng). Jeg har altså oppdaget at det meste er mulig med litt god gammeldags stahet :) Fra tidligere i sommer. Bildet er tatt på Sprek, og på veggen står det at ingenting kommer av seg selv. Det synes jeg har vært passende for min del i sommer :) Til slutt vil jeg si tusen takk til Sprek treningssenter. Gjennom en utøveravtale som har gitt meg mulighet til å trene gratis hos dem i hele år, har jeg fått gjennomført utrolig mye bra basisstyrketrening i sommer. Det har forhåpentligvis vedlikeholdt mange viktige muskler og muskelgrupper som ellers ville blitt litt for passive uten diverse apparater :) Det er alltid trivelige og hjelpsomme folk fra Spreak-teamet på plass, og senteret er bestandig i tipp-topp stand. Det er jeg svært takknemlig for. Nå håper jeg på litt flaks og medgang fremover. Tålmodigheten har blitt satt kraftig på prøve i sommer, og fremdeles venter en ganske lang periode på krykker. Som sagt; dette er en lang og tidkrevende prosess hvor tålmodighet mest sannsynlig kommer til å være en helt avgjørende faktor for om dette ender som jeg ønsker. Det gjelder å sette seg små mål, og ett av målene mine er at jeg skal være helt uavhengig av krykker neste gang jeg skriver på bloggen :) Takk til alle som eventuelt orket å lese helt ned hit! Sesongen 2019 har dessverre tatt en litt brå og uheldig vending, kan man si. Det begynte veldig bra, og i cirka 5 minutter så jeg veldig lyst på årets sesong. Den 21.mai løp jeg 800m i Hommelvik, under Kruskastevnet. Der hadde jeg en svært positiv løpsopplevelse, og klokket inn på 2.11,53. Persen min fra jr.NM er på 2.11,37, så det var ikke særlig langt bak personlig rekord. Dessuten forventet jeg ikke å løpe såpass bra så tidlig i sesongen, spesielt ikke etter å ha lagt bak meg en litt rotete oppkjøring grunnet de sedvanlige ankelsmertene. Jeg tror jeg kunne ha løpt ned tiden min på 800 med ganske mye dersom jeg hadde fått flere sjanser, men det får jeg nok ikke - ikke i år. 5 minutter etter målgang fikk jeg nemlig ganske store smerter i høyre fot, og som vanlig tenkte jeg at den vonde ankelen var kilden til problemet. Derfor stusset jeg ikke så mye over det, annet enn at jeg tenkte at smertene aldri hadde vært så ille. På den annen side visste jeg at piggskoløping og konkurranse sannsynligvis ville gi et slikt utfall. Utover kvelden og natten hovnet foten opp, og neste morgen klarte jeg ikke å gå på den. Da skjønte jeg at det måtte være noe ekstra på gang. Fremdeles trodde jeg, slik vi har trodd i et halvt år, at slitne og irriterte leddbånd i ankelen var grunnen. Samme kveld ble det tatt røntgen, etter at foten hadde hovnet opp ytterligere og blitt blå. Bildene ga imidlertid ingen svar, og legene kunne heller ikke gi noen forklaring på hva det kunne være. Det var ganske frustrerende, særlig i dagene som fulgte. Hevelsene gikk ikke ned, og foten var ganske ubrukelig. I 4-5 dager var jeg et vandrende spørsmålstegn, og så vel omtrent slik ut 90 % av tiden: (Egentlig er bildet tatt like etter 800m i Hommelvik, og da var jeg ikke helt i humør for fotografering) Etter å ha tatt MR i Trondheim fikk jeg endelig vite hva det var. I rapporten sto det at de hadde oppdaget et tretthetsbrudd i os naviculare, også omtalt som båtbeinet. Det var likevel litt rart at et tretthetsbrudd skulle gi en så stor reaksjon i form av hevelser, så jeg hadde fremdeles mange ubesvarte spørsmål. Noen dager senere ble det tatt CT av bruddet, og da jeg én uke senere var hos idrettsortoped i Oslo, fikk jeg omsider svar på hvorfor ting ble som de ble. CT-bildene viste et gjennomgående brudd, sannsynligvis akutt. Det liknet ikke på et tretthetsbrudd, siden det var rette bruddlinjer og ingen tegn til at bruddet hadde oppstått over tid. Sannsynligvis har jeg hatt et forstadium til tretthetsbrudd (eller et svakt punkt) i dette området ganske lenge. Et overtråkk i påsken kan ha svekket det enda mer, og så knakk det rett og slett under 800-meteren i Hommelvik. Det gir også svar på hvorfor smertene og reaksjonene kom såpass akutt. Etter CT ble jeg gipset, og da skjønte jeg vel at sesongen 2019 ryker. Likevel ser jeg ganske fornøyd ut, merkelig nok. Gipsen skal heldigvis av om ikke så veldig lenge. Selv om denne skaden kom på verst tenkelige tidspunkt, er jeg på et vis også lettet. Dette bruddet er nok en endelig konsekvens av "ankelsmertene" jeg har ignorert og oversett i et halvt år. Det blir kanskje ikke helt riktig å si at jeg har ignorert dem, for i perioder har jeg gjort alternativ trening i basseng, og har også hatt minimalt med baneøkter (med unntak av treningsleiren på Tenerife i desember/januar, hvor jeg trente altfor mange økter på bane). I tillegg har jeg jo så å si bodd på kunstgresset, så noen hensyn har jo blitt tatt. Dessuten har smertene vært veldig diffuse og vanskelige å plassere, noe som kjennetegner forstadium til tretthetsbrudd i navicularbeinet; smertene kan stråle ut i ulike retninger i foten. I perioder har jeg vært helt smertefri, så det har vært utrolig vanskelig å forutse dette. Men nå har jeg altså nådd bristepunktet (bokstavelig talt, hehe), og ser på dette som en sjanse til å bli kvitt de irriterende småsmertene en gang for alle. Dersom alt går som det skal, vil bruddet forhåpentligvis gro av seg selv i løpet av en 6-8 ukers tid. Jeg må gå på krykker frem til dette, og kan ikke i noen som helst grad belaste foten. Om ca. 5 uker vil det bli tatt ny CT. Dersom bildene viser at bruddet har grodd/gror fint av seg selv, kan jeg vel begynne å gå på den igjen. Hvis det derimot ikke vil gro, må jeg nok operere. Om halvannen uke kan jeg muligens begynne å løpe litt i basseng, så fremt det ikke gir smerter. Frem til da blir det basistrening, som jeg har holdt på med mer eller mindre helt siden 800-meteren i Hommelvik. Etter hvert blir det forhåpentligvis en kombinasjon av basseng og basistrening. Hver treningsøkt ser ut omtrent som dette. Likevel prøver jeg å tenke litt kreativt, slik at basisstyrken ikke blir så ensformig. Alt dette er riktignok bare antakelser som forutsetter at bruddet gror som det skal, og at det ikke oppstår problemer underveis. Jeg har forberedt meg på at jeg blir bort fra vanlig, normal trening i 3-5 måneder, kanskje mer. Selv om det er en litt kjip situasjon er jeg overbevist om at jeg totalt sett kommer styrket ut av dette. Det er også en påminner om hvor fort ting kan snu, og hvorfor man skal ta "uskyldige" småsmerter på alvor. Det har jeg i hvert fall lært nå. Det gode resultatet på 800-meteren kan vel kanskje kalles "hell i uhell", siden det ga mer enn nok motivasjon til å gjøre det som skal til fremover for at dette skal bli helt bra igjen. Jeg har laget min egen "naviculare-brudd-kalender", og hver dag krysser jeg av for at en ny dag har gått. Slik ser jeg at det går fremover, selv om det enkelte dager går litt trått :) Så da vil jeg avslutningsvis egentlig bare ønske alle konkurrenter der ute lykke til med årets sesong, og så håper jeg at jeg om ikke altfor lenge får løpe mot dere igjen!:) Som nevnt i forrige innlegg skulle jeg på "hulltetting" på Madeira. Litt mindre abstrakt omtalt; treningsleir. Jeg nevnte også at jeg skulle skrive fra leiren mens jeg var der - det har jeg altså ikke gjort. Siden jeg også har vært på UM innendørs siden sist, slår jeg like godt to fluer i én smekk og skriver litt om begge deler. Den 19.februar ankom vi Madeira, en veldig vakker øy med beliggenhet i det østlige Atlanterhavet. Øya har en haug med fotturer og attraksjoner vel verdt en visitt, i tillegg til en enorm mengde banantrær (tenkte det var viktig å få med, ja). Og så må man for all del ikke glemme alle bakkene. Bratte bakker, oppover eller nedover. I sju dager så jeg ikke annet enn bakker, føltes det ut som. Med andre ord helt perfekt for bakkeløp, desto mindre perfekt når man søker flate områder uten asfalt og med god plass til å løpe på. Det var ikke så lett å finne gode løpestier utenom bane/kunstgress, i hvert fall ikke på den delen av øya vi bodde på. Derfor ble det meste av løping gjort på kunstgress. Egentlig skulle jeg løpe på bane også, men vonde ankler satte en stopper for det. Det ble faktisk bare én serie drill + ett drag på bane før vi konkluderte med at jeg ikke ville tåle baneløping, og heller ikke sprinttrening. Selvfølgelig veldig kjedelig og kjipt, ettersom hele formålet med leiren var å få trent litt sprint og hurtighet (jamfør denne "hulltettingen"). Vanvittig dårlig strategi å ta bilder av banen på utsiden, men det tenkte jeg pussig nok ikke på akkurat da. Slik så i hvert fall en liten del av banen ut - sett gjennom et gitter. Etter hvert som dagene gikk oppdaget jeg at løping generelt ble vanskeligere og vanskeligere, siden anklene bare ble gradvis verre. Ikke akkurat noen god utvikling, så mot slutten kunne jeg bare trene opp mot 800-fart. Derfor føltes oppholdet litt bortkastet. Det var heller ikke særlig lett å få plass i svømmehallen i forbindelse med aquajogg (det meste var egentlig ganske firkantet og strengt), så alt krevde sin kamp. Kunstgressbanen lå like nedenfor friidrettsbanen. Ingenting å si på omgivelsene. Omtrent alle løpsøkter ble gjennomført her. Heldigvis var det mange fine opplevelser underveis. Den ene dagen var fjelltur opp Nonnenes dal (Curral das Freiras) én av to økter, en veldig fin variasjon i "treningen". Utenom trening og hvile fikk vi også sett store deler av øya fra bil, og de naturlige bassengene i Porto Moniz var et spesielt fint skue. Når det er sagt, følte jeg meg nesten dårligere da jeg dro hjem enn da jeg kom. Det er ikke en spesielt god følelse i forkant av et mesterskap, og jeg må ærlig innrømme at jeg så litt mørkt på UM. Én dag etter hjemkomsten fra Madeira satt jeg på bussen til Ulsteinvik og UM innendørs 2019. Jeg var påmeldt både 200, 400 og 800, men det var lenge usikkert om jeg kunne løpe sprintdistansene på grunn av anklene. Heldigvis ble anklene bedre med litt hvile, og fredag kveld var det duket for 400m. Jeg løp et ok løp, men stivnet litt for tidlig til å kunne kjempe om gullet. Det ble sølv med tiden 57,81, noe jeg nok må være fornøyd med, sprintformen tatt i betraktning. Det aller svakeste partiet mitt på en 400 er nok helt klart de 100 første meterne, hvor jeg rett og slett er for treig. På den annen side er jeg fornøyd med det faktum at jeg virker å være "stabil" under 58 innendørs, som er forbedring fra innendørssesongen 2017/2018. Pallen på 400. Andrea tok gull, Anniken tok bronsen. Jeg gliser for sølv :) Dagen etter ventet 800. Jeg følte meg forbausende frisk og lett til beins "dagen derpå" etter 400, og jeg var attpåtil ganske optimistisk med tanke på 800-meteren. Jeg fikk imidlertid en litt ny opplevelse etter at startskuddet hadde gått; jeg ble liggende helt i front! Det hadde jeg aldri før opplevd, og ble derfor litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg sette høy fart og løpe for en god tid, eller skulle jeg avvente og spare krefter i tilfelle noen utfordret meg? Jeg skjønte nok ganske raskt at jeg ville bli utfordret, og tok ikke sjansen på å legge ut i for høyt tempo av den enkle grunn at jeg tvilte litt på kapasiteten min. Jeg var redd for å tape en eventuell spurt, rett og slett. Det ble dermed et realt lureløp, og da klokka ringte for siste runde, ble det kamp mellom meg og Anniken fra Fredrikstad. Jeg klarte å ta tilbake lederposisjonen på bortre langside, og holdt heldigvis helt inn til mål. Tiden ble jo som den ble; 2.18. Ikke akkurat særlig bra, men i mesterskap er det medaljene som teller (jeg forsøker i hvert fall å trøste meg med det). Pallen på 800. Fra venstre; Anniken, meg og Karen. Siden 800 gikk såpass rolig, tenkte jeg at jeg ville ha krefter til å gjøre det bra på 200 dagen etterpå. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, og tok sannelig grundig feil. Søndag morgen hadde jeg blylodd festet med kjettinger rundt beina. Kort oppsummert; jeg røk ut i forsøket, løp min klart dårligste 200 på 2 år, og så ingen annen utvei enn å le av meg selv etterpå. Alt i alt synes jeg det var en fin helg. Det sosiale ved slike mesterskap er også noe man må ta med blant de positive opplevelsene; å møte konkurrenter og andre utøvere fra andre deler av landet er som regel veldig trivelig. Det var også veldig gøy å være en del av miljøet fra landslinja på Steinkjer, som samlet sett gjorde det veldig bra. Det er inspirerende å få være en del av den gjengen. Nå er det endelig en litt roligere periode i vente, selv om treningen fremover kommer til å være av den harde sorten. Det blir forhåpentligvis bra. Plutselig kommer utendørssesongen og banker på døra, og da håper jeg å kunne åpne den døren uten å snuble over dørstokken. (Det ga i beste fall liten - i verste fall ingen - mening, men jeg prøver meg igjen med et litt abstrakt bilde på hvordan jeg håper å entre utendørssesongen. Tolk det som du vil.) Et bilde fra fjellturen opp Curral das Freiras, ødelagt av mine forferdelige Paint-ferdigheter i forsøket på å være vittig, men samtidig tydelig. Veien til sesongen 2019 kan være både bratt, lunefull og sleip. Like fullt kan den være både omfangsrik, rettferdig og full av nyttige opplevelser. (Om du sliter med å se hva det er, kan jeg i forbifarten nevne at det skal forestille et veiskilt.)
Litt (veldig) dårlig oppdatering fra min side, men nå har jeg altså dristet meg til å skrive litt igjen. Ett innlegg per halvår er jo bedre enn ingen innlegg, tross alt. Siden september og UM har det mildt sagt skjedd en god del. Jeg har gått et halvår ved friidrettslinja på Steinkjer VGS, jeg har vært på en 2-ukers treningsleir på Tenerife med skolen, og jeg har rukket å starte innendørssesongen igjen. (Det var jo egentlig ikke så mye, når jeg tenker meg om) Selv synes jeg det har vært en litt trå start på innendørssesongen. Det begynte for så vidt greit, med 400m under Steinkjer Indoor i slutten av januar. Jeg løp på 57.69, som var ny innendørspers og ikke så skrekkelig langt bak utendørspersen på 57.15. Men siden da har jeg egentlig ikke prestert nevneverdig godt. For 2 uker siden løp jeg 800m under senior-NM i Haugesund. Selvsagt hadde jeg forhåpninger om en god plassering, og det så egentlig ikke så verst ut - helt til vi gikk inn i siste sving. Der økte de fleste løperne farten - meg selv inkludert - og da løpertoget kom ut av siste sving, lå det ett stykk verdaling på bakken, fremdeles i inngangen til nevnte sving. Jeg kom altså ikke lenger enn til passering 700m. Jeg hadde ikke særlig lyst til å fullføre, så derfor gjorde jeg ikke det, heller. NM kort oppsummert ble derfor; DNF. Det var selvfølgelig veldig surt, for jeg følte meg veldig bra på det stadiet i løpet. Jeg lå vel på bronseplass like før jeg falt, og hadde krefter til en spurt. Likevel; mye kunne ha skjedd, så jeg har bestemt meg for ikke å tenke mer på hva som kunne ha blitt utfallet av det løpet. Det var for øvrig veldig annerledes å løpe 800m innendørs. Jeg lærte vel at posisjonering tidlig i løpet er ganske viktig, og at man må være ganske tøff, hvilket jeg ikke er. Derfor synes jeg løpsopplevelsen var så som så, og krysser fingrene for at det går litt bedre på neste 800m innendørs. Det må da være lov å håpe på at jeg kommer til mål, en eller annen gang. Begge bildene fra NM Haugesund er hentet fra Kondis.no: https://www.kondis.no/line-kloster-debuterte-paa-800-m-med-nm-gull.6187312-127145.html I tillegg løp jeg i dag 60m og 200m under et oppkjøringsstevne i forbindelse med innendørs-UM, som nærmer seg med en farlig høy hastighet. Stevnet var et ganske lite og uformelt arrangement i Steinkjerhallen, hvor man fikk mulighet til å se hvordan formen er, 2 uker før UM. Formen min var ikke av det helt positive slaget, dessverre. I hvert fall ikke sprintformen. 800-formen har jeg jo ikke helt kontroll på, så den blir en løs kanon på dekk under UM. Uansett, det ble en liten pers på 60m. Det skulle dog ikke så mye til for å oppnå akkurat dette, i og med at den gamle persen min ble satt for 2 år siden. Og - praktisk nok - løp jeg 60m for første gang på 2 år i dag. Dermed var ny pers noe jeg rimelig nok kunne forvente. Med tiden 8.37 ble det pers med 12 hundredeler, men jeg må innrømme at jeg nok hadde håpet på en litt større forbedring. Noen kortsprinter blir jeg nok aldri, så jeg tar imot hver eneste hundredel i positiv (farts)retning med åpne armer. Jeg var veldig spent på hvordan 200-meteren ville gå, og håpet virkelig at jeg ville klare å komme meg under 26 sek. Det gikk dessverre ikke, og med 26.20 må jeg nok innse at det er mange hull å tette før UM. (Her velger jeg å beskrive mine sportslige og fysiske utfordringer som "hull", nettopp fordi jeg er litt usikker på hvilke "hull" jeg har å tette. Hurtighet mangler, i hvert fall.) Løpet var ikke særlig bra, med snublesteg ut av blokka, og ellers en litt rotete og anstrengt rytme. I tillegg ser jeg på video i ettertid at jeg saktnet farten 20m før mål, så det er jo ikke rart det gikk dårlig, egentlig. Etterpåklokskap er en uheldig egenskap i idrett, ettersom man har en tendens til ikke å kunne gjøre noe med resultatene etter å ha krysset mållinja. I farta (nei) på 200m. Foto: Grethe Tyldum Dette innlegget ble av den litt negative sorten, i motsetning til de fleste andre innleggene så langt. Kanskje er det litt bra at det ikke går så bra bestandig, også? Det er ikke særlig gøy når man er midt oppi det, men i den totale sammenhengen er det sikkert sunt å kjenne på det. Håper jeg, i hvert fall. Nå er det vinterferie, og den skal jeg bruke på å tette hullene :) Jeg drar på en litt mindre treningsleir (1 uke) til Madeira på tirsdag. Når jeg kommer hjem igjen er det bare å pakke sakene og dra til UM i Ulsteinvik, hvor jeg er påmeldt 200, 400 og 800. Om jeg virkelig kommer til å løpe alle distansene er usikkert. Spennende blir det uansett. (Dersom portugisisk WiFi vil samarbeide med meg, kan det godt hende at jeg somler meg til å skrive en liten oppdatering fra hulltettingen på Madeira, også. Til så lenge; takk til alle som orket å lese seg helt ned hit, og på gjensyn:)) Helgens ungdomsmesterskap (UM) i Overhalla avsluttet en lang og begivenhetsrik sesong. For min del ble det et vellykket mesterskap, noe jeg er veldig glad for. Det er supert å avslutte sesongen på en måte som tilfredsstiller, men samtidig motiverer meg. Fredag ettermiddag løp jeg 300m hekk, den ene av to øvelser jeg deltok i. På forhånd visste jeg at gullmedaljen kunne bli i tøffeste laget, noe som viste seg å stemme så til de grader. Jeg løp i siste heat (to heat totalt), sammen med mine hardeste konkurrenter. Løpet var på ingen måte bra. Jeg åpnet så raskt jeg turte, og traff første hekk fint. Problemet var bare at det gikk altfor sakte i forhold til dem som løp i banene ved siden av meg. De løp rett og slett ifra meg, og ut av siste sving lå jeg ganske langt bak, men fremdeles på bronseplass. Jeg merket at jeg nærmet meg sølvplassen raskt, og i det vi skulle over aller siste hekk, lå jeg helt likt med sølvplassen. Dessverre snublet konkurrenten min over siste hekk, noe som bidro til at kampen om sølvet ble en smule mindre spennende. Gullet var jeg sjanseløs på, så sølvet var i grunnen det beste jeg kunne håpe på. Litt synd at det ikke ble kamp om sølvet helt inn, men jeg har jo selv erfart at alt kan skje over siste hekk ;) Pallen på 300m hekk. Gullet gikk til Andrea fra Lambertseter, og bronsen til Solveig fra BUL. Jeg var imidlertid mye mer spent foran lørdagens løp. Jeg skulle nemlig løpe 800m, og for første gang i et stort mesterskap så jeg at gullmedalje var et realistisk mål. Det er egentlig en litt forferdelig følelse, det å vite at du har gode muligheter til å løpe først over mål, samtidig som du må vurdere dine konkurrenter med respekt og "frykt". I UM har man ikke forsøksheat på løpsøvelser fra og med 400m og oppover, til forskjell fra for eksempel jr.NM. Det gjorde meg enda mer nervøs, siden jeg visste at jeg måtte løpe veldig fort, i tilfelle noen i det andre heatet løp fortere. Heldigvis (stygt å si, men) meldte ganske mange forfall, så det ble ett stort heat i stedet. Det ble riktignok litt trangt om plassen, men med kun ett heat kunne jeg løpe litt mer taktisk. Det ble en ok førsterunde, som jeg selv følte gikk ganske fort. I ettertid fikk jeg høre at den ikke gikk veldig fort likevel :) Jeg lå i ryggen på lederen helt frem til det var 140m igjen. Da ble jeg oppmerksom på at noen prøvde å gå på utsiden av oss som lå inne ved lista, så i frykt for å bli bokset inne, måtte jeg starte spurten allerede der. Jeg kom meg forbi lederen, og heldigvis holdt spurten helt inn til mål. Det var en veldig stor lettelse å løpe først over mål! Jeg innfridde i hvert fall mine egne forventninger, og så tror jeg også at flere enn meg forventet og håpet på gull. Tiden ble helt grei; 2.13,29. Jeg tror ikke jeg var i form til å perse akkurat denne dagen, så jeg var fornøyd med resultatet. Jeg ser kanskje ikke så glad ut, men det var jeg! Foto: Svein Halvor Moe Det har vært en veldig lang, innholdsrik og artig sesong. De største høydepunktene var nok løpet på 400m i forøvelsene til Bislett Games, samt bronsen på 800m i jr.NM. To opplevelser jeg egentlig aldri hadde drømt om på forhånd. I tillegg har jeg hatt veldig stor framgang i mange løpsøvelser, og selv om jeg vet at denne utviklingen antakeligvis vil stagnere litt etter hvert, er jeg veldig glad for alle hundredeler, tideler og sekunder jeg klarer å forbedre meg med. Jeg vil rette en veldig, veldig stor takk til treneren min Vegar Sellæg Brenne. Han stiller opp på mange måter; lager treningsplaner, veileder meg på trening, og er med rundt om på stevner. Det betyr utrolig mye, og uten ham hadde jeg sannsynligvis ikke fått oppleve noe av det jeg har vært med på i løpet av denne sesongen. Samtidig vil jeg også si tusen takk til Siv Sellæg Brenne, som stiller opp og undersøker ting som ikke går helt på skinner fysisk; alt fra fotbue, hofter og tær. Jeg er ikke på et slikt nivå som gjør at jeg skal koste på meg en lang takketale her på tampen, men jeg ville bare fremheve alle som gjør det mulig for meg å holde på. Og ja, det inkluderer også dere, mamma og pappa :) Nå blir det nok stille fra meg en stund, men jeg må vel finne ett eller annet å skrive om i månedene fremover også …. …. så med dette blinkskuddet av meg selv, sier jeg takk for meg, og på gjensyn!:) (Forresten må jeg også si takk til alle som orker å lese denne "bloggen" min. Det er veldig artig, og også litt flaut :-)) Da var det første av to store mesterskap unnagjort. Denne helgen deltok jeg på jr.NM i Oslo, på Bislett stadion. Til en forandring løp jeg ikke 400m, i stedet løp jeg den doble distansen, altså 800m. Det var rett og slett fordi jeg, rent statistisk sett, hadde like gode sjanser plasseringsmessig på 800m som på 400m. Forsøket på distansen var på fredag ettermiddag, så vi fløy nedover til Oslo allerede torsdag kveld. Det med forsøk på 800m - og ikke minst feltløping og delte baner fra start - var helt nytt for meg, siden jeg bare hadde tre 800-metere bak meg før mesterskapet. Alle de foregående 800-løpene var ganske uhøytidelige, så jeg var veldig spent på hvordan det ville bli å løpe distansen i et stort mesterskap sammen med litt mer erfarne løpere. For å komme videre fra forsøket, måtte man være topp 3 i heatet sitt. Det var til sammen 24 løpere fordelt på 3 forsøksheat, og mange av disse hadde bedre tider enn meg. Derfor tok jeg ikke finaleplass for gitt i det hele tatt, og jeg visste at forsøket kunne bli mitt "hallo" og "farvel" til Bislett på en og samme tid. Jeg havnet i det første forsøksheatet, bane 5. Det var i mitt hode et godt utgangspunkt. Det gikk overraskende bra å løpe i delte baner de første 100 meterne. Jeg fikk en grei plass midt i feltet, ganske nært lista. Den første runden gikk veldig rolig, siden ingen ville opp og dra. Etter 450 ble det imidlertid et lite taktskifte, da lå jeg som nummer tre. De to foran meg fikk en liten luke, en luke jeg kanskje ikke burde gitt. Det kostet litt krefter å tette den, men ved ca 650m lå jeg i ryggen på dem igjen. Derfra og inn var det bare å sikre seg topp 3, og med en liten fartsøkning inn på oppløpet kom jeg inn som nummer to på tiden 2.17,72. Jeg var veldig fornøyd med å ha tatt meg videre fra forsøket, allerede da nådde jeg målet mitt for mesterskapet. Skjermdump fra livestream dag 1. Bildet er fra forsøket, rett etter at starten har gått. Finalen var ikke før på søndag, så lørdag ble en ren hviledag. Eller, ikke helt. Vi hadde nemlig bestemt oss for å gå på naturhistorisk museum mens vi likevel var i Oslo. Det blir veldig lange dager dersom man bare skal ligge i senga, så jeg tenkte at et museumsbesøk umulig kunne skade. Uansett; lørdagen kom og gikk, og plutselig var det søndag. Jeg var veldig nervøs gjennom hele helga, det er kanskje den største ulempen med mesterskap. Det pågår over flere dager, ergo må man gå og være spent og nervøs over lang tid :) Derfor var det en lettelse endelig å dra ned til Bislett igjen, slik at jeg kunne få "gjort unna" løpet. I finalen var vi 9 stykker fordelt på 8 baner. Jeg fikk bane 1, og hadde sånn sett god kontroll på alle foran meg. Etter 100m kom hele feltet glidende inn mot lista, og da måtte jeg være på vakt. Siden jeg ikke under noen omstendighet skulle ligge og dra, måtte jeg vente til noen løp forbi. Jeg ble etter hvert liggende midt i feltet, tett inntil lista. Det ble litt trangt første runde, og flere ganger måtte jeg være veldig påpasselig med å holde fast på posisjonen min. Etter 400m ble det satt litt større fart, og da var det bare å henge med. Heldigvis bidro farten til at det ble litt mer strekk i feltet, og dermed også bedre plass. Ved passering 600m tenkte jeg at jeg hadde krefter til en eventuell spurt, og bestemte meg for å gå litt på utsiden av feltet. Det var for å skaffe mer plass og litt bedre oversikt gjennom svingen og inn på oppløpet. Det fungerte veldig bra, og jeg hadde fri bane foran meg. Dermed var det bare å spurte for alt jeg hadde, og etter hvert avanserte jeg til 3.plass. Heldigvis - og overraskende nok - holdt jeg den plassen helt inn til mål, og løp også inn til ny pers med 2.11,37. En utrolig flott og overraskende opplevelse, jeg hadde aldri i mine villeste fantasier sett for meg å ta medalje. Det var nesten litt for godt til å være sant, særlig når mitt egentlige mål for helgen var å ta meg til finalen. Målgang. (Jeg er nr. 491) Foto: Eirik Førde Fra premieutdelingen. Stort å få bronsemedaljen. Foto: skjermdump fra livestream Dette var som nevnt bare det første av to store mesterskap, neste utfordring kommer allerede til helgen. Da er det UM i Overhalla, hvor jeg skal løpe 300mH på fredag, og 800m på lørdag. Så da er det vel bare å legge jr.NM og Bislett bak seg, og fokusere på aller siste rest av "sirkuset" :) Dette er altså en aldri så liten oppdatering. Det er kanskje på sin plass, for det er allerede snart en måned siden sist jeg skrev. Men det skal sies; det har egentlig ikke skjedd stort i løpet av den måneden som har gått. Uka etter Lillehammer trente jeg ganske hardt hjemme. Det var uvant å trene så mye igjen, og det var nok kanskje beina som hadde det tøffest i starten. Den første uka var jeg konstant redd for å bli skadet, for det var noen "vondter" og smerter her og der etter nesten hver økt. Etter hvert tror jeg heldigvis beina ble litt mer vant til all løpinga igjen, og smertene forduftet. Deretter dro jeg på ferie til Bjugn i halvannen uke. Ikke noe eksotisk sydenland - bare Bjugn. Det ligger ved kysten i gamle Sør-Trøndelag, og enn så lenge er det en egen kommune. Det er nok likevel bare et spørsmål om tid før Bjugn blir slått sammen med Ørland, som for mange kanskje er lettere å relatere til (hovedkampflybase osv). Kampflybase har de nok - men friidrettsmiljø er det verre med. Bjugn har ikke friidrettsbane, så baneøktene måtte jeg gjøre på Brekstad, som er en del av Ørland. Jeg var alene stort sett hele tiden, med unntak av én kveld hvor det faktisk kom hele TO stykker for å løpe på banen! Overveldende. Her løper jeg 200-metere. Bildekvaliteten blir tilsvarende lik kvaliteten på treningen de siste ukene; lav. Alle andre økter trente jeg der det passet seg; på gårdsplassen, ved sjøen, på strandstier, i kjelleren, ved vognbua - kort sagt alle steder man ikke forventer å finne en friidrettsutøver. Å feriere i Bjugn mens man skal trene hardt og mye kan by på utfordringer, særlig når mangelen på fasiliteter setter sitt preg på treningen. I løpet av denne perioden har jeg likevel trøstet meg med at kvaliteten skal være lav, så forhåpentligvis har ikke de i overkant kreative treningsløsningene hatt negative innvirkninger på den fysiske formen. … og her løpes det 200-metere med hekker. Det ser ikke særlig bra ut, og det kan enkelt forklares med at det ikke er spesielt bra, heller. Jeg tror jeg har en slags hekkekrise på gang for tiden. Som en slags siste tøff prøvelse skulle jeg løpe 800m på et seriestevne i Overhalla torsdag kveld (altså i går i det jeg skriver dette). Det var egentlig bare for å se hvordan jeg lå an på 800, siden siste gang jeg løp den distansen var i fjor sommer en gang. Dermed avsluttet jeg en 3-ukers tøff treningsperiode i Bjugn, for så å gå inn i en lettere uke med 800 på programmet. Jeg hadde noen 800-relaterte økter før jeg reiste fra Bjugn til Overhalla, og jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke føltes særlig lovende. Jeg slet voldsomt med å finne 800-farten, det var rett og slett en helt ny fart. I tillegg tror jeg nok den harde treninga bidro med sitt både fysisk og psykisk; det var ganske tungt mot slutten. Derfor hadde jeg svært lave forventninger til 800-meteren, selv om spenningsnivået var på topp. I minuttene før start ønsket jeg meg både hit og dit; bare ikke akkurat i Overhalla, på startstreken til 800m. Heldigvis fikk jeg løpe sammen med Grethe Tyldum, som kjenner 800-meteren langt bedre enn meg. Jeg kunne ligge i rygg på henne under hele løpet, i tillegg til at vi fikk en hare som var med oss til passering 600m. Det gjorde meg litt mindre nervøs i hvert fall, for om jeg skulle ha løpt alene, tror jeg nok kreftene ville blitt fordelt på en dårligere måte. Så det er jeg svært takknemlig for. Jeg fikk imidlertid en svært positiv opplevelse. Jeg klokket inn på 2:13,19 - pers med 14 sekunder (heheh), og attpåtil ny klubbrekord. På forhånd tenkte jeg at jeg burde komme meg under 2:20 for å være fornøyd, og det gikk jo. Jeg synes det gikk rolig første 400, så jeg hadde en god del krefter til overs på sisterunden. Forhåpentligvis kan jeg løpe litt raskere på 800 neste gang, når jeg vet litt mer hva jeg går til. Nå er jeg hjemme igjen, og klar for mer trening. Det har til tider vært tungt å trene alle øktene på egen hånd, helt alene. Mer enn én gang har jeg savnet en sparringspartner eller to, særlig på løpsøktene. Jeg tror det kan ha mye å si på motivasjonen, det at man har noen å trene sammen med. Etter gårsdagens positive løpsopplevelse er jeg imidlertid litt tryggere på at jeg har trent godt selv om jeg har trent alene. Det er dårlig med bilder (og dem jeg har er ganske dårlige) i dette innlegget, men jeg håper det likevel kan være en grei oppdatering fra juli måned! Jeg vil rett og slett kalle første del av sesongen for nettopp det; et sirkus. Helt siden tidlig i mai har jeg vært litt over alt, og konkurrert på mange nye steder. Det har vært lærerikt og spennende, men nå på slutten merket jeg at jeg begynte å bli litt sliten og lei. Derfor tror jeg det er bra at sirkuset omsider er over, og at jeg kan være hjemme og bare trene i noen uker fremover. Forrige helg var jeg i Bærum på Tyrvinglekene. Jeg løp som vanlig 400m, og den gikk forholdsvis sent søndag kveld. Jeg løp i et veldig sterkt seniorheat, og stilte vel med den nest dårligste tiden. Dermed fikk jeg bane 8, helt klart den banen jeg synes det er vanskeligst å løpe i. Utfordringen var å løpe blindt frem til ca 200m passering, jeg var veldig usikker på hvilken fart de andre bak meg la ut i. Etter 200m suste de forbi, og jeg slet med å holde følge inn i andre sving. Oppløpet var for så vidt greit, men ingenting å skryte av. Jeg var ikke særlig fornøyd med løpet. Tidsmessig var det ikke så verst, det ble et nytt løp på 57-tallet (57,72), men taktikken og strategien i løpet var svært lite gjennomtenkt - om ikke fullstendig fraværende. Jeg endte vel på 6.plass, noe jeg egentlig var ganske fornøyd med i en sterk seniorklasse. Fokus rett før vi går i blokkene på Nadderud stadion. Foto: Jan Olav Eriksen Etter Tyrvinglekene ventet en ny uke med lett trening, trening som nesten ikke kan kalles trening. Sånn har jeg holdt på i mange uker nå, så det begynner å bli en stund siden sist jeg trente skikkelig :) Man har vel uansett ikke noe valg når løpene er såpass tett, som perler på en snor. Lørdag, kun 6 dager etter løpet på Nadderud, sto jeg klar i blokka på 400m igjen. Denne gang på Stampesletta på Lillehammer. Veidekkelekene er uten tvil mitt favorittstevne i løpet av sommeren, det har det vært helt siden jeg deltok for første gang i 2015. Den gang hoppet jeg høyde (og hatet å løpe!). Det er en veldig avslappet stemning på stadion, samtidig som stevnet tradisjonelt sett er ganske stort og byr på god konkurranse. I år som i fjor meldte jeg meg på i egen klasse, J16. Jeg har de siste ukene løpt mest i kvinner senior, så jeg tenkte at det kunne være artig å avslutte konkurranseperioden i egen årsklasse. Med tanke på konkurranse og matching var det kanskje ikke like lurt, og jeg tenkte på forhånd at det ville bli et helt middels løp hvor jeg bare skulle ha det gøy. Det ble imidlertid overveldende bra. Jeg fikk bane 4, en svært behagelig bane å løpe i. Jeg løp alene etter omtrent 100m, så jeg vet ikke helt hvorfor det gikk så bra. Jeg følte ikke at jeg sluknet på noe spesielt tidspunkt i løpet, og for første gang holdt liksom kreftene helt inn. Dermed ble det ny pers, med 57,15. Det hadde jeg ikke forventet! Kanskje det lønner seg å tenke at man bare skal ha det gøy? Uansett utrolig artig å avslutte første del av sesongen med et givende løp. Medalje fikk jeg også, det er en stund siden sist jeg fikk det ;) Det har alltid vært stort å få medalje på Veidekkelekene, det var det i år også :) Foto: pappa Formålet med all denne reisingen de siste par månedene har jo vært å prøve seg på kravet til U18-EM. Først prøvde jeg å ta kravet på 400mH, men vi innså vel at det ble litt vel hardt i år. Derfor har jeg hatt fokuset på 400m flatt en god stund nå, siden jeg var nærmere kravet der. Det har blitt noen 400-metere, men kravet klarte jeg dessverre ikke. Jeg endte 35 hundredeler bak, og da er det for så vidt greit. Da er jeg rett og slett ikke god nok enda. Jeg er egentlig ikke spesielt skuffet, for jeg har hatt utrolig mange fine stunder og opplevelser i jakten på kravet. Jeg kom frem til at jeg har løpt på disse stadionene de knappe 2 månedene jeg har holdt på : Fana stadion (Bergen) - Blåbærmyra stadion (Fagernes) - Øya stadion (Trondheim) - Øverlands Minde (Stjørdal) - Bislett stadion (Oslo) - Nadderud stadion (Bærum) - Stampesletta (Lillehammer) Nå gleder jeg meg mest til å være hjemme og trene skikkelig igjen. Jeg skal trene hardt i 3 uker fremover. Kanskje blir det noen småstevner her og der, men "andre del av sirkuset" rulles ikke i gang før i august. Da venter de store og viktige mesterskapene, som for eksempel UM. Så da håper jeg for all del at jeg ikke blir skadet eller syk før den tid! Jeg skal forsøke å skrive litt i juli også, selv om det naturlig nok ikke blir like spennende når det bare er trening på planen. Det er veldig artig å se at folk leser "bloggen", tusen takk til alle som følger med!:) Det er drøye to uker siden sist jeg skrev, og på de to ukene har det mildt sagt skjedd en god del. Det har vært både negative og positive opplevelser, samt en uanstendig stor mengde opplevelser og inntrykk. Det hele startet med BDO-lekene på Stjørdal første helgen i juni, hvor jeg løp 400m. Det var en svært negativ opplevelse, hvor jeg løp ganske dårlig. Jeg følte meg i utgangspunktet ganske bra, og - det er litt rart å si det, men - jeg forventet nesten å løpe på 57-tallet igjen. Slik gikk det ikke, og etter en hard åpning på første 200 stivnet jeg allerede i andre sving. Det var ikke helt etter planen, og fra svingen og inn gikk det ekstremt treigt. Jeg havnet på ca 58,6, som var en enorm skuffelse der og da. Jeg var ganske forkjølet uken og dagene - og på selve konkurransedagen - i forveien, så jeg liker å tro at det kan ta litt av skylden for at det gikk såpass dårlig. Forholdene var det ikke noe galt med, det var rett og slett jeg som sviktet. Dagen etter kom det imidlertid en utrolig opptur. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plass på 400m i de nasjonale forøvelsene på Bislett, i forkant av Bislett Games. Grunnen til dette var et forfall blant løperne som egentlig var satt opp (persen min var per 1.juni den "beste av dem som ikke fikk plass"), så jeg ble en slags "lucky loser". Det var et sjokk for meg, og en fjern drøm som faktisk ble til virkelighet. Jeg er glad jeg hadde huset for meg selv da jeg fikk beskjeden, for tro meg - jeg jublet :) Frem mot Bislett hvilte jeg for det meste. Det var ikke helt optimal oppladning å løpe 400-meteren på Stjørdal søndagen i forveien, men det var umulig å vite at jeg skulle få plass på Bislett på det tidspunktet. Derfor bestemte jeg meg for å ha en litt avslappet tilnærming til det hele, og tenkte at jeg bare skulle nyte øyeblikket og opplevelsen. Persen min var klart dårligst av alle som skulle løpe, så jeg tenkte ikke på plassering i det hele tatt. Da dagen omsider kom, reiste vi nedover til Oslo tidlig torsdag morgen. Allerede da jeg våknet den dagen merket jeg at jeg hadde en ny tilnærming til det å skulle løpe; jeg tenkte at jeg bare skulle løpe, det å prestere streifet meg ikke den dagen. Det å være på Bislett er en såpass stor milepæl i seg selv, så alt annet blir uviktig. I hvert fall for meg og det nivået jeg er på. De øvrige løperne hadde kanskje andre planer og tanker :) Uansett; etter oppvarming, opprop og innmarsj entret vi endelig Bislett stadion. Vi fikk ikke blokkene med en gang, så de drøye 20 minuttene før start brukte jeg på et siste drag i svingen. Da jeg til slutt fikk blokka, var det bare å stille den inn og prøvestarte. Like etter ble det blåst klart, og vi ble i tur og orden presentert. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre da kameralinsen var rettet mot meg, så jeg endte vel opp med å stå der og glise rett inn i kamera. Joda, jeg har sett det i ettertid, og det må vel kunne kalles intens blikkontakt med kamera … Jeg tenkte ikke særlig mye da jeg sto i blokka, for å være helt ærlig. Jeg var forberedt på å bli hengende bak de andre, så målet var egentlig bare å gjøre mitt eget løp. Jeg ble som antatt løpt fra allerede i første sving, og de gled sakte men sikkert fra meg på første langside. Likevel kjentes det ut som om jeg klarte å holde avstanden noenlunde fra andre sving og inn til mål. Jeg hadde ingen forhåpninger om pers, siden formen ikke var helt på topp i forkant. Men det viste seg å bli pers med "hele" 15 hundredeler; fra 57,42 til 57,27. Det var jo egentlig ikke så verst, men av en eller annen grunn var jeg ikke helt fornøyd. Etterpå var det bare å forlate banen, og i farten glemte jeg både klær og drikkeflaske i kurven som man overlater til kurvbærerne like før start. Deretter surret jeg litt rundt på oppvarmingsarealet under stadion, siden jeg heller ikke kunne finne utgangen til utøvertribunen. Jeg tror jeg gikk 2 runder rundt stadion før jeg omsider fant utgangen. Det var for så vidt 2 verdifulle runder, jeg fikk blant annet se både Mutaz Barshim og Caster Semenya. De så ut til å være i gang med egen oppvarming. Det er litt spesielt å se de store stjernene mens de for eksempel bare sitter og tøyer; de blir på en måte litt mer menneskelige. Takket være treneren min fikk jeg til slutt klærne mine tilbake. Deretter var det bare å jogge ned og løpe ut siste rest av melkesyre, før resten av kvelden ble tilbrakt på utøvertribunen som tilskuer. Det var en spesiell stemning og atmosfære på Bislett hele kvelden, en helt super opplevelse. Det etter hvert så berømte "Bislettbrølet" er ikke en myte :) Fredag dro vi videre til Hamar, hvor broren min skulle delta på et svømmestevne. Det var en flott helg, og jeg fikk se enda en fremmed friidrettsstadion. Det var varmt og solfylt vær absolutt hele helgen, så det ble nesten som en liten ferietur. Jeg prøvde å slappe av så mye som mulig, selv om jeg måtte trene litt av og til :) Børstad idrettspark, Hamar. Statue av spydkaster Egil Danielsen, som tok olympisk gullmedalje i Melbourne i 1956. Etter en lang helg med opplevelser dag ut og dag inn, returnerte vi omsider til Verdal. Der ventet nye dager med jobbing opp mot muntlig eksamen, så denne uken har så langt vært litt tøff. Jeg har ikke følt meg spesielt bra på trening, men nå er både skole og eksamen unnagjort. Det betyr forhåpentligvis mer tid til hvile frem mot helgens utfordring; 400m på Tyrvinglekene. Jeg drar til Bærum i morgen (lørdag), og løper søndag kveld. Det skal bli spennende å se utfallet der; jeg er faktisk litt usikker på hva jeg kan forvente av meg selv. Jeg skal i hvert fall prøve mitt beste :) |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|