Det er en kjensgjerning at bloggen gjenoppstår omtrent to ganger i året: Etter endt innendørssesong, og etter endt utendørssesong. Så her er vi igjen da. Etter en høst og vinter med bra kontinuitet i treninga var jeg ganske spent i forkant av årets innendørssesong. Samtidig har jeg, etter at jeg begynte å trene med Gular, lagt om treningen en god del. Jeg var derfor (må jeg innrømme) nervøs for hvordan det ville slå ut. Første ordentlige sjekk ble Pingvinlekene på "hjemmebane" i Leikvanghallen. Vi har løpt et betydelig antall runder i den hallen i vinter, men den 12.februar var oppgaven å løpe tre runder. Helst så fort som mulig, selvfølgelig. Det gikk egentlig over all forventning, selv om det ble et litt rotete løp som helt klart kunne blitt løst på en bedre måte. Sluttiden ble 1.35,25. Pers med rause åtte sekunder fra Innherredskarusellen i 2017, for spesielt interesserte. Ser vel kanskje mer ut som målgangen på en eller annen sprintdistanse, men med stokk stive bein kunne ikke mållinja komme fort nok. Det var bare å slenge seg over. Med det resultatet ble jeg plutselig (faktisk) litt optimistisk før NM innendørs, som gikk av stabelen den påfølgende helgen. Jeg tenkte at alt kunne skje, og at jeg skulle stille til start med mål og forhåpning om å nærme meg persen på 800m fra 2018. Derfor ble NM-helgen i Bærum idrettspark en skuffelse. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det ble i hvert fall et meget lite taktisk godt løp. Jeg havnet bakpå fra start, og klarte egentlig aldri å nærme meg teten (som for så vidt løp litt for fort til at jeg kunne hengt med helt til mål, men likevel). Jeg gjorde imidlertid et ærlig forsøk på tredjerunden, men det resulterte egentlig bare i at jeg kapitulerte på sisterunden. Det er noe eget med å bli passert av samtlige løpere i siste sving, samtidig som beina og fremdriften er i ferd med å si takk for laget. Jeg har ikke lyst til å si at jeg ga opp, men jeg gjorde vel egentlig det. Dermed ble det en tid på 2.14-tallet, og en plassering litt bak det jeg hadde håpet på. Blikket høyt og hodet hevet. Enn så lenge. Fra de fire rundene under NM innendørs 2023 i Bærum idrettspark. Foto: Samuel Hafsahl Planen var egentlig å avslutte innendørssesongen etter NM. Samtidig føltes det veldig surt å skulle ende opp med 2.14 som resultat, jeg klarte liksom ikke helt å tro på at det var det jeg var god for etter en hel treningsvinter hvor pilen stort sett hadde pekt i positiv retning. Dermed var det bare å rydde plass i kalenderen til UM innendørs i Ulsteinvik to uker senere. Det var for så vidt ikke bare bare, med internpraksis på journalistikkstudiet og temmelig hektiske dager. Skal jeg være helt ærlig ble oppladningen elendig. To kvelder før avreise, mens jeg syklet sent hjem fra internasjonal karaokebar (i håp om å finne en kultursak), litt tappet for både overskudd og vilje til å prestere, begynte jeg å fundere på om det i det hele tatt var så veldig lurt å presse gjennom enda en mesterskapshelg. Om ikke annet blir det i hvert fall en fin tur, tenkte jeg da flyet omsider traff bakken på Ålesund lufthavn med et smell (mer eller mindre) fredag ettermiddag. Bussturen fra Vigra til Ørsta, hvor hotellet lå, bød på mektige fjell kledd i snøhvite kapper, og attpåtil en ferjetur. Da jeg også fant en statue av Ivar Aasen (mitt forbilde på VG1, dsvdv) i Ørsta sentrum, var turen egentlig allerede komplett. Ulsteinhallen, et mektig skue. Fire år hadde gått siden sist jeg sto utenfor denne hallen. Det var litt spesielt å tenke på alt som hadde skjedd i mellomtiden. Spøk til side: Jeg hadde faktisk veldig lave forventninger til helgen. Samtidig klarte jeg på den måten å senke skuldrene et titalls hakk sammenlignet med under NM-helgen, og dermed var nervene også relativt håndterbare. Planen før løpet var veldig enkel og lettfattelig: Bare løp og se hvor lenge det holder. Eventuelt hvor lenge det ikke holder. Planen fra start var å ta teten og prøve å fullføre på anstendig vis. Foto: Jens Inge Ringstad Med en sterk løper som Ingrid hakk i hæl, var det bare å holde fokus og bite tennene sammen på sisterunden. Foto: Martin Hauge-Nilsen/Kondis Det var en helt absurd følelse å krysse mållinja og se 2.11 på klokka. Foto: Martin Hauge-Nilsen/Kondis Det blir aldri riktig å si at man nyter følelsen underveis på en 800 meter. Derfor skal jeg heller ikke si det. Men, jeg var litt mer tilstede enn jeg var under NM-løpet, hvis det gir mening, og tenkte underveis at jeg skulle fokusere på visse ting hver runde. Ikke bli utålmodig på tredjerunden, for eksempel. På fjerderunden var det egentlig bare å be til høyere makter om null tryning og kanskje til og med et taktomslag. Denne gangen ble jeg bønnhørt. Å se 2.11-tallet lyse mot meg på klokka var en nærmest uvirkelig følelse. Det virker kanskje litt merkelig å bli så overstrømmende glad for (det som må sies) å være en helt ok tid dersom man ser på det nasjonale toppnivået på 800m for jenter i Norge, men akkurat der og da handlet det om mer enn bare selve tallet på klokka. Mens jeg lå på bakken etter målgang var det litt som å se de fire årene siden jeg sist så det samme tallet passere i revy i hodet. Månedene før og etter operasjonen, den møysommelige opptreningen, alle de små og store opp - og nedturene på vegen tilbake, alle som har hjulpet og bidratt med smått og stort, all tvil, tro og irritasjon, alle de gangene jeg har tenkt på om det i det hele tatt vil være mulig å få trent på en slik måte at jeg igjen kan ta opp jakten på mine mål på friidrettsbanen. Det var litt som å tre ut av en fire år lang vakuum-følelse, hvor alt bare har stått mer eller mindre stille. Sånt kan man faktisk bli en smule emosjonell av, om jeg skal få si det slik. Jeg har i hvert fall aldri begynt å gråte av glede, verken på banen eller i livet ellers. Så det var jo også noe å få oppleve, i halv fire-tiden en lørdags ettermiddag i Ulsteinhallen. Pallen på 800m i U23-klassen. Det var fint å dele opplevelsen med Ingrid (til venstre), som har vært, og fremdeles er, en fin støtte i treningshverdagen (selv om vi bor på ulik kant av landet). Foto: Jan Olav Eriksen Dermed skulle det altså vise seg at helgen på Sunnmøre hadde mye mer å by på enn først antatt. Det er jeg evig takknemlig for.
Selv om hverdagen for lengst er tilbake, og jeg igjen har gått inn i rollen som famlende journaliststudent (det er for øvrig en rolle som temmelig raskt drar deg ned på jorda igjen), er det en opplevelse jeg garantert lever lenge på. Ikke minst gir det håp for utendørssesongen, så lenge jeg ikke roter det til før den tid. Avslutningsvis vil jeg berømme miljøet i Gular, som gjør det en hel del enklere å dra seg ut på hardøkter, om det så er i klassisk bergensvær eller innendørs. Og ikke minst Bjørn Steinar, som har gjort tilpasninger slik at også folk som overhodet ikke har talent for, eller særlig glede av, klassisk langdistansetrening, kan føle på fremgang og mestring.
0 Comments
Leave a Reply. |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|