Før jeg satte meg ned for å skrive dette innlegget, funderte jeg lenge og vel på hvordan jeg skulle klare å gjøre dette innlegget interessant (og for all del, det er ikke sikkert jeg lykkes med det, heller). Jeg føler jo på en måte at det ikke har skjedd særlig mye siden januar, størstedelen av treningsarbeidet mitt foregår tross alt fremdeles alternativt - omtrent som i vinter. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på hvor lett det er å bli utålmodig og blind når det gjelder egen fremgang. For det har faktisk skjedd en god del, når jeg tenker meg om. For å ta det helt fra starten; jeg har lært meg å gå. Faktisk har jeg ikke sett snurten av en krykke siden januar. Jeg tror det er et godt tegn. I tillegg har jeg fått et utvidet utvalg når det gjelder alternativ trening. Jeg har etter hvert fått supplert all syklingen og basisstyrketreningen med ellipse, løp i vann, trappeløp og litt forsiktig vektstyrke - i tillegg til rehab-øvelser og annen skadeforebyggende trening. På toppen av det hele har jeg også begynt å jogge, både med og uten full vektbelastning. Så joda, det er helt klart fremgang. Grunnen til at det ikke føles slik, er at alt har skjedd veldig, veldig gradvis. Det har hele veien vært en forsiktig tilvenning til enhver ny treningsform. De gangene vi kanskje har gått for fort frem, har det straffet seg i form av smerter, småvondter og opphold/fravik fra den opprinnelige progresjonsplanen. Av den grunn har det vært helt nødvendig å være svært forsiktig. Derfor må jeg altså se det hele i et litt større perspektiv for å se den virkelige fremgangen. Dette bildet er ikke fra i vinter, men fra i mai :) Her holder jeg på med strikkøvelser som skal styrke blant annet hofteleddsbøyere, hamstrings og annen muskulatur i dette området i fravær av vanlig styrketrening og løping. Disse øvelsene gjorde jeg som regel flere ganger i uka i nesten et halvt år før jeg endelig kunne trappe gradvis ned og erstatte noe av det med litt mer vektstyrke - et godt eksempel på hvorfor jeg nok har tenkt at progresjonen og fremgangen føles fraværende. Men, den er der; i de små detaljene. Det er en del som forståelig nok ikke skjønner hvorfor jeg bruker så lang tid. Mange blir overrasket når jeg sier at jeg så vidt har begynt å løpe litt forsiktig igjen, først et halvt år etter at opptreningen begynte for fullt. I juni var jeg hos en dyktig lege som tok røntgen av akilles og kne, siden jeg hadde litt trøbbel med det like etter at jeg begynte å jogge igjen. Det var heldigvis ikke noe alvorlig galt, men det ga meg et godt bevis på nettopp hvorfor det må ta så lang tid. Kort forklart har foten min hatt en såpass lang inaktiv periode (omtrent 7 måneder uten noen form for vektbelastning), så sener og leddbånd i foten henger ikke helt med. Dessverre tar det mye lengre tid å styrke, bygge og tøye sener og leddbånd slik at de fungerer normalt igjen, sammenlignet med å bygge opp viktig muskulatur i legg og fot. Jeg vil helst styre unna å plukke med meg kroniske seneskader på veien, så da er det nok best å la prosessen gå sin jevne, saktmodige gang. Jeg mistenkte i forkant av legeundersøkelsen at litt annerledes pronasjon (altså måten foten treffer bakken og avvikler løpssteget på) var grunnen til de nye smertene. Det var legen enig i. Han forklarte at jeg måtte jobbe aktivt med å få tilbake normal pronasjon, rett og slett lære foten å løpe riktig igjen. Feil pronasjon og feil teknikk gir feilbelastning, og dermed potensielt nye skader. Siden juni har jeg derfor gjort pronasjonsøvelser og mobilitetsøvelser for ankel og fot omtrent hver eneste dag, og det begynner å gi resultater. Jeg løper med nesten normalt isett igjen, og viktigst av alt; det er smertefritt. Jeg må også legge til at jeg har fått samarbeide med en veldig flink fysioterapeut, som har gitt meg gode rehabiliteringsøvelser for litt av hvert, samt hjulpet meg og treneren min med å følge en fornuftig progresjon. Langt avsnitt og mye kjedelig teori her, men poenget mitt er å få fram hvorfor jeg ikke bare kan snøre på meg piggskoene og kjøre på med ei sprintøkt igjen, kun fordi opptreninga har vart i mer enn et halvt år ;) Det er så mye småtteri som må på plass før jeg kan ta de neste skrittene uten å bli skadet på veien. Jeg nevnte også at jeg løper uten full vektbelastning. Bildet til høyre viser hvordan det foregår. Skolen har vært veldig flink til å legge godt til rette for at jeg kan trene alternativt, og har blant annet bestilt et stativ som enkelt kan monteres på en hvilken som helst mølle (konseptet heter LEVER). Man løper med en spesiell shorts som er festet til stativet ved hjelp av flere sterke borrelåser. Deretter justerer man selv hvor stram "strikken" i stativet skal være, noe som i sin tur påvirker hvor mye eller lite belastning man løper med. Det er på en måte en veldig forenklet og mye rimeligere versjon av Alter G-tredemøllen. Jeg har ikke løpt så mange økter med stativet, men hittil har det fungert greit. Forhåpentligvis kan jeg bruke stativet når jeg etter hvert skal venne meg til litt høyere hastigheter. Det har også blitt en del basseng, spesielt i vinter. Da gikk det faktisk mest i svømming, siden jeg ikke kunne løpe så altfor mye i vann heller, i hvert fall til å begynne med. Siden ble det gradvis mer løping og litt mer intensitet på vannløpinga, men så kom jo koronaviruset. Da ble alt av svømmehaller stengt, og jeg var ikke tilbake i bassenget før rundt 15.juni. Nå er jeg godt igang med mye løping i basseng igjen, og jeg merket at jeg savnet bassenget veldig i vår. Det er en veldig, veldig verdifull og skånsom alternativ treningsform for løpere. Men jeg skal også innrømme at jeg har blitt ganske glad i å svømme, og svømmer som regel til sammen 1000 meter på en aquajoggeøkt, mest som oppvarming og nedvarming før og etter løpinga. Jeg har sagt på halvveis spøk (ja, bare halvveis!) at jeg skal delta på et lokalt svømmestevne i Verdal til høsten, men da må jeg faktisk lære meg ordentlig startstup først. Stupetreninga går foreløpig så som så, og jeg opplever ingen form for verken fremgang eller mestring på det området. Jeg kan umulig se for meg at eksempelet nedenfor gir noe godt utgangspunkt på en 100 meter fri ... Så vi får nå se. #selgerikkeskinnetførbjørnenerskutt Ellers er det vel trappeløpinga det foreløpig er mest fart i, per dags dato. Jeg har allerede hatt noen ordentlige syreøkter i trapp, spesielt i trimtrappa på Mule. Det er uvant å kjenne på følelsen av skikkelig melkesyre igjen, og jeg merker at trening med svært høy intensitet har vært mangelvare i lang, lang tid. Det er også uvant og nesten litt "ekkelt" å yte maksimal innsats, slik at man havner i fosterstilling etter endt økt (som på bildet til høyre, for eksempel). Det er faktisk en treningssak bare det å orke å ha det vondt. Etter mer enn 1 år med rolig og behagelig trening med lav intenistet er det vel på tide å begynne å øve seg på å ha det litt oppløpet-på-en-400m-vondt igjen :) Alt i alt vil jeg si at ting går som planlagt, stort sett. På tross av de begrensningene korona-nedstengingen førte med seg i vår, har jeg fått trent bra. Det er mye takket være folk som har lånt oss utstyr, som f.eks. spinningsykkel, ellipsemaskin og vekter. Det er jeg veldig takknemlig for. Som jeg har prøvd å få frem i dette innlegget, går ting sakte fremover. Jeg har en flink og tålmodig trener som hele tiden tilpasser belastning og mengde etter hvordan hver enkelt treningsdag og treningsuke går. Samtidig prøver jeg å være litt ansvarsfull oppi det hele, jeg også, og har mye mer respekt for smerter og fysiske begrensninger i år enn på samme tid i fjor.
Jeg håper og tror at progresjonen fremover også kommer til å være god, men har som nevnt erfart at det kan gå i bølgedaler. Jeg velger derfor å ha nøkterne planer og håp for hvordan høsten kommer til å utarte seg, både når det gjelder løping og deltakelse på svømmestevne ;)
0 Comments
Leave a Reply. |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|