Kalenderen har bikket over til september, og det er på tide å gjøre opp regnskapet etter det som må kunne kalles "comebacksesongen" utendørs. Eventuelt ta et oppvaskmøte med meg selv, det kommer vel an på øyet som ser. Jeg har ikke akkurat levert kanonresultater i bøtter og spann, hvert fall ikke i nasjonal målestokk. Det har likevel gått gradvis fremover, og så vidt jeg vet, er det tross alt fremdeles bedre enn at det går bakover. Jeg fikk en ganske fin treningssommer, til tross for noen litt hektiske måneder med sommerjobb og ... ja, sommerjobb. Jeg gjorde egentlig ikke så veldig mye annet enn å trene og jobbe, akkurat som i fjor. Når man i tillegg bor litt utpå bygda går det nødvendigvis også med litt tid til å transportere seg selv til og fra jobb, hvert fall når det foregår med egenprodusert pedalkraft på to hjul (med fare for å høres helt Reodor Felgen ut). Utenom en langhelg i Kristiansand for å se lilleboren min svømme NM langbane, bestod sommeren altså i sykling, trening og jobb. Litt spennende ble det vel ikke før i august. I starten av august løp jeg 800m i Overhalla, og fikk med meg god harehjelp i treningskamerat Olav. Det var litt av et opplegg; egen hare, samt at trener Vegar leverte fløytesignal for hver hundremeter, slik at vi skulle holde riktig fart. Det var egentlig bare vær og forhold som var overlatt til tilfeldighetene. Dessverre var det litt vind og småkjølig vær. Men alt i alt ble det en fin opplevelse og et bra steg i riktig retning, med 2.13 som resultat. En liten uke senere pakket jeg ned halve livet mitt i pappesker og dro til Bergen. Der skal jeg nemlig bo og studere i overskuelig fremtid. Det sammenfalt bra med Gneistspelen, som ble arrangert helga etter at jeg kom til Bergen. Et fengslende bilde av Fana stadion en solrik augustdag i 2022, sett gjennom et gitter. At jeg fremdeles ikke har lært at det kan lønne seg å ta steget innenfor gitteret for best mulig bildekvalitet, er for meg et mysterium. Under andre dag av Gneistspelen på ærverdige Fana stadion (som jeg for øvrig ikke hadde løpt på siden den katastrofale sesongåpningen på langhekk i 2018) deltok jeg på 400m. Vi var kun to løpere til start, men akkurat det så jeg ikke som noen ulempe. Jeg var egentlig bare ute etter å gjøre mitt eget løp og prøve å unngå en reprise fra Tyrvinglekene, og akkurat den oppgaven føltes litt mer overkommelig ut med et minimum av løpere rundt meg (merkelig tankegang, men sånn har det nå en gang blitt). Med en litt mer fornuftig åpning gikk det vesentlig bedre sammenlignet med 400-meteren i juni. Selv om oppløpssiden var fryktelig lang og tung også denne gangen, klarte jeg å karre meg under være-eller-ikke-være-grensa på 60 sekunder med en margin på 22 gode hundredeler :) Selv om det fremdeles var langt bak personlig rekord, beviste det at jeg fartsmessig var tilbake på noenlunde samme nivå som i forkant av UM innendørs i vinter. Gneistspelen fungerte som en slags generalprøve før sesongens store mål den påfølgende helgen, nemlig jr.NM i Bærum. Det var et mesterskap jeg faktisk så frem til, mye på grunn av at jeg følte meg i langt bedre form enn jeg eksempelvis gjorde før hoved-NM tidligere denne sesongen. Idretten er såpass enkel at det er mye mer givende å delta når man faktisk har noe å bringe til torgs med tanke på fysisk form. Etter noen kaotiske uker med studiestart og fadderuke, var det faktisk ganske befriende å bare pakke bagen med klær og piggsko, rusle ned til Byparken i sola, ta plass i en stappfull vogn på Bybanen blant glade, fredagsstemte bergensere (de blir tydeligvis veldig mye gladere når det er sol, forståelig nok) og etter hvert sette kursen mot Østlandet med ett mål for øye og én tanke i hodet; søndagens løp på 800m. Grunnet få deltakere ble det direkte finale på 800m i U23-klassen, noe jeg selvfølgelig var veldig glad for. Alle skal med, tenkte jeg fornøyd, uten nødvendigvis å henspille på vårt regjerende parti her til lands. I stedet for å gjøre innlegget unødvendig langt med skildringer fra alt annet enn søndagens løp, hopper jeg rett til 800-meteren og kampens hete. Så veldig hett ble det vel riktignok ikke, i hvert fall ikke for min del. Mange vil kanskje mene (i den grad mange mener veldig mye om hvordan jeg løper, noe jeg egentlig ikke tror) at jeg løp et utrolig lite gjennomtenkt løp, nærmest blottet for taktikk. Og ja, det var blottet for taktikk. Etter ca. 130 meter bestemte jeg meg for at det var slik jeg ville løpe sesongens siste 800 meter - fullstendig utaktisk. Det målrettede blikket til en utaktisk verdaling som øyner muligheten for sine five seconds of fame og en posisjon i front under U23-finalen på 800m. Foto: Vestpress Da feltet etter hvert gikk inn til lista, skjønte jeg ganske raskt at ingen av de øvrige løperne var interessert i å sette fart. Slik jeg så det, hadde jeg da to alternativer: 1. Bli med på et lureløp, bli spurtet fra på oppløpssiden og ende opp med et middels resultat tidsmessig. 2. Ta føringen selv, bli spurtet fra på oppløpssiden og ende opp med et litt mindre middels resultat tidsmessig. Tatt i betraktning at formen ikke var så aller verst, gikk jeg for sistnevnte alternativ. Det hadde vært en utrolig kjip avslutning på sesongen å løpe inn til en tid langt bak sesongbeste og samtidig vite at formen på det tidspunktet var bedre enn på veldig, veldig lenge. Det kan høres defensivt ut, men jeg visste på forhånd at spurtegenskapene og stayerevnen min var for dårlig til å matche de tre jentene som utpekte seg som klare medaljefavoritter. Så når det kom til stykket, handlet det for min del mer om resultat enn plassering denne gangen. Her gikk det forholdsvis greit, like før passering 400 meter. Omtrent hundre meter senere, fremdeles i front, begynte jeg faktisk å tenke på om det kunne holde helt inn ... Foto: skjermdump fra livestream (Direktesport.no) ... men akkurat det slapp jeg å bekymre meg veldig lenge for :) 50 sekunder senere var rollene snudd, og favorittene var i ferd med å gjøre opp om medaljene. Dessverre, men litt som forventet, uten meg. Foto: skjermdump fra livestream (Direktesport.no) Og med det var siste målgang i sesongen 2022 et faktum. Jeg var veldig glad for å se 2.12 på klokka, og priser meg i etterkant lykkelig for at jeg valgte å fokusere på tid fremfor plassering. Foto: skjermdump fra livestream (Direktesport.no) Det ble den sure fjerdeplassen, men med tiden 2.12,09 var jeg kun 72 hundredeler bak persen fra august 2018 (!!). Det begynner å bli veldig lenge siden. Etter noen utrolig tunge og seige år både på og utenfor friidrettsbanen, hvor jeg tidvis har spekulert på om det noen gang vil være mulig å nærme seg det nivået igjen, opplevdes det som enormt stort. Særlig med tanke på at problematikken med tretthetsbrudd igjen meldte seg etter UM i vinter. Jeg har hatt langt fra noen god treningsvår og oppkjøring til denne sesongen, så at det likevel kunne gå såpass bra, tar jeg som en høyt skattet bonus. Det ble i det hele tatt en utrolig fin helg. Å se igjen gode treningspartnere fra Steinkjer og landslinja var også veldig hyggelig og etterlengtet. Ekstra gledelig og inspirerende var det å se at Grethe tok gull både på 1500 og 800, attpåtil på meget sterke tider. Men, alt har som kjent en slutt, og søndag ettermiddag var det på tide å sette seg på flyet tilbake til byen mellom de syv fjell, som altså er blitt mitt nye hjem. Det er både spennende, fint og litt skummelt. Det er mye nytt å venne seg til, og det som tidligere var hverdagens kjente og kjære rammer for friidretten og idrettssatsingen, er plutselig borte. Jeg håper etter hvert å bli en del av et godt treningsmiljø her i Bergen, slik at jeg forhåpentligvis en dag kan løpe raskere enn jeg gjorde i 2018. Det er på høy tid, og akkurat nå er jeg nærere enn noen gang å oppnå akkurat det. Inntil videre prøver jeg å finne meg til rette her i Vestlandets hovedstad. Jeg har investert i paraply, henger noenlunde greit med i studenthverdagen, og banner lavt for meg selv hver morgen og kveld når jeg sykler opp alle de talløse bakkene her i Bergen - enten det er på veg hjemover, bortover, hitover eller ditover. Det er som regel en bakke eller to å forsere, uansett. Det fine med alle bakkene er at de gir god utsikt, og når jeg til slutt har karret meg opp alle stigningene, innser jeg at Bergen tross alt er en ganske fin by. Det er ikke så ille å ha flyttet hit, med andre ord :) Som alltid etter endt sesong vil jeg si tusen takk til treneren min Vegar Sellæg, som nok et år og gjennom nok en variabel og skadeplaget sesong har bidratt med trofast oppfølging. Det blir nok mindre av det nå som jeg har flyttet, men jeg setter enormt stor pris på all hjelp jeg har fått fra ham gjennom mine år på friidrettsbanen så langt. Tusen takk også til Sprek Treningssenter, som har gitt meg utøveravtale og gratis trening i flere år. Det kommer veldig godt med når man stadig har en tendens til å ende opp på ellipsemaskina. Til slutt; tusen takk til alle lesere. Jeg vil gjette på at en god del falt av da de oppdaget at det nok en gang ble et litt tidkrevende innlegg å lese, men jeg synes uansett det er stas at folk kikker innom en av landets mest inaktive blogger i ny og ne - frivillig eller ufrivillig :) Rosinen i pølsa, toppen av kransekaka, eller bare et helt ordinært oversiktsbilde - kall det hva du vil. Jeg avslutter i hvert fall dette lange innlegget med et bilde tatt fra toppen av en veldig, veldig lang bakke her i Bergen. Fra Ulriken en solfylt mandag etter jr.NM :)
0 Comments
Leave a Reply. |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|