To skritt frem Og fire tebake Det e da du får så fin fart Du flyg liksom høgt over kneika Over alt som e trasig og hardt ... synger Åge Aleksandersen i sangen To skritt frem. Det er for så vidt mye i den sangteksten jeg kan relatere til, men jeg har så visst ikke fløyet lettbeint over noen kneiker i høst. Sett fra et litt større perspektiv har jeg hatt god fremgang siden sommerferien, men jeg skal ærlig innrømme at det til tider har vært litt tøft det siste halvåret. Det skyldes nok at det hele tiden er to skritt frem og fire tilbake; progresjonen er der, men det går svært langsomt. Gang på gang har det kommet små og store ting i vegen som har stanset - noen ganger reversert - den gode flyten i prosessen mot å bli en løper igjen. Stadige avbrekk fra løpinga, etterfulgt av nye og gradvise tilvenningsperioder til løpsbelastning igjen. I oktober og november slet jeg med overbelastning av leggmuskulaturen, som holdt meg borte fra løping i 3-4 uker. Så begynte det å gå bra igjen i desember, før jeg mest sannsynlig overbelastet naviculare i løpet av romjula. Det var en type smerte som førte til at jeg mistenkte - og fryktet - et nytt tretthetsbrudd eller komplikasjoner med skruene i beinet. Før jeg fikk tatt en CT av beinet, var jeg ganske stressa. "Nå har jeg søren meg klart det igjen", tenkte jeg. Heldigvis viste CT-bildene at alt var i orden, og at smertene mest sannsynlig var et tidlig signal om at beinet var slitent. I skrivende stund har jeg ikke løpt siden 6.juledag, og har på nytt vært gjennom en periode med kun alternativ trening. Planen er å begynne gradvis tilvenning til løpsøkter igjen i løpet av neste uke. Rare image of the species "aquajogger" observed on land. Neida, dette er vel fra den ene 200-meteren jeg løp på bane i sommer, kun for å teste å løpe på bane igjen. Veldig rar følelse! Trener Vegar er hakk i hæl, og en rask titt på klokka bekrefter vel at farten ikke er til å bli skremt av ;) Etter slike avbrekk må jeg ofte starte litt på "scratch" igjen. Litt avhengig av hvor langt avbrekket er, tar det som regel 4-6 uker før jeg nærmer meg belastningsnivået jeg var på før avbrekket. Før jeg fikk trøbbel med naviculare igjen i jula, lå jeg f.eks. på 3 løpsøkter i uka - alle på kunstgress (mykt underlag). De resterende øktene var alternativ trening i form av sykkel, svømming og løp i basseng, samt basisstyrke og noe vektstyrke. Jeg kjørte også en del ellipse i høst, men det har jeg trappet kraftig ned på etter overbelastningen av leggmuskulaturen. Romjulsuken var vel den første uka med 3 løpsøkter, og sånn sett det høyeste løpsmessige belastningsnivået jeg har vært på siden mai 2019. Derfor var det litt surt å få et nytt avbrekk igjen, for jeg følte selv at det begynte å gå ganske bra. Men forhåpentligvis kommer jeg dit igjen, en eller annen gang :) Det er en hårfin balanse mellom hva som er akkurat innenfor av belastning, og hva som er av en slik mengde at det akkurat blir for mye. I tillegg spiller selvfølgelig også totalbelastningen i hverdagen inn, og jeg tåler tydeligvis ikke særlig mye gange/bruk av foten utenom treningsøktene når belastningen er som høyest. Med det sagt, tror jeg nok jeg balanserer litt for mye på grensen til hva jeg tåler av belastning. Det er nok sannsynligvis derfor jeg hele tiden får slike avbrekk. Både jeg og treneren min har hatt en plan om å rekke sesongen 2021, og har av den grunn kanskje "stresset" litt i treningsarbeidet og kjørt belastningen på kanten av hva jeg tåler for å være à jour med progresjonsplanen i forhold til å bli konkurranseklar til sommeren. Den tankegangen har vi vel lagt fra oss nå, etter nok en ufrivillig pause fra løpinga. Fysioterapeuten min har bedt meg om - nok en gang - å tenke ett år fram i tid, og heller fokusere på gode treningsopplevelser fremfor å jage etter en bestemt progresjonsplan. Sagt med andre ord; jeg har ikke lenger noe som helst begrep om, eller noen som helst forventning til når jeg igjen står på startstreken. Fremover er målet å unngå stadige løpsavbrekk og sørge for god kontinuitet i treninga og løpsbelastninga. Så får det bare ta den tiden det tar. Og ja, det er kjipt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er lei av å tenke slik, lei av å forklare for andre at situasjonen min ikke har endret seg all verden siden sist de spurte. Samtidig har jeg mine øyeblikk hvor jeg føler at ting flyter, at det er fremgang, at det går i riktig retning. I høst har jeg hatt flere økter hvor jeg faktisk føler meg som en løper igjen, og det er en ganske stor opplevelse. Slike stunder bidrar til at det er verdt det, og veier opp for all den kjedelige, alternative treninga :) Det løftes ikke akkurat tungt, men det løftes, i det minste. Så får man bare krysse fingrene for at det vil gi løfteren et løft på friidrettsbanen når den tid kommer ;) Over til noe helt annet. For jeg har faktisk konkurrert i høst. Jeg har igjen fått kjenne på nervøsiteten og spenningen som følger med det å befinne seg i en konkurransesituasjon. Kanskje til og med enda sterkere enn før. Jeg har nemlig konkurrert i feil element. I svømmebassenget. Uten å kunne startstup. Da følte jeg meg til og med mer malplassert enn jeg pleier å gjøre når jeg skal støte kule. Jeg må vel dessverre presisere med én gang at jeg ikke tok det startstupet. Stevnet jeg var med på, var et uhøytidelig klubbmesterskap i Verdal svømmeklubb. Dermed var det et ganske løst konkurransereglement, heldigvis for meg. Men jeg følte meg jo ikke akkurat veldig tøff da jeg skulle svømme mot folk som knapt var født på den tiden da jeg sist løp en konkurranse på friidrettsbanen (fullt så små var de ikke, men en del var imponerende unge!!), og som elegant stupte ut fra startpallen mens jeg måtte be om tillatelse til å starte i vannet ... I svømming svømmer man ikke nødvendigvis mot jevnaldrende, men mot dem man er mest jevn med tidsmessig. Derfor svømte jeg mot mange av de yngste svømmerne, siden jeg ikke hadde noen registrerte tider fra før. Jeg var egentlig bare storfornøyd med at jeg a) klarte å lære meg saltovendinger og b) kom i mål på begge distansene jeg svømte. Jeg svømte 50m fri og 200m fri. Tidene ble henholdsvis 36 sekunder og 3.10 min (om det skulle være av interesse for noen, hehe). Det var egentlig en veldig artig og annerledes utfordring i en ellers ganske så monoton treningshverdag, så jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å slenge meg med. Konkurranse er konkurranse, selv i feil element. Broren min og jeg etter endt svømmestevne. Vi fikk samme premie, men det er et helt svømmebasseng (eventuelt et hav) mellom nivået på prestasjonene våre i vannet. Olai satser på svømming, og har etter hvert etablert seg i norgestoppen i sin aldersklasse. Det er både imponerende og inspirerende, men jeg satte ikke veldig stor pris på akkurat det da jeg ble plassert i samme heat som ham på 200 fri (han hadde heller ikke noen registrert tid fra før på den distansen). Dette innlegget har vært en salig blanding av sitering av sangtekster, litt sutring, situasjonen min akkurat nå, fremtidsutsikter, og opplevelser fra svømmestevne. Hummer og kanari, altså, litt sånn som treningshverdagen min for tiden. Jeg har kanskje vært litt mer negativ i dette innlegget sammenliknet med tidligere, men det er vel rett og slett fordi jeg ønsker å være ærlig på at det ikke er slik at det ikke går innpå meg, det faktum at jeg nærmer meg 2 år som "skadet". Det føles til tider både håpløst og umulig en dag å løpe fort på en friidrettsbane igjen, men som jeg skrev litt oppi her; det finnes treningsøkter og treningsuker som overbeviser meg om at det er fullt mulig, bare jeg gir det litt tid. Så det akter jeg å gjøre :) Jeg vil også nevne (og takke!) SPREK treningssenter som har gitt meg utøveravtale også i 2021. Det gir meg muligheten til å trene gratis på sentrene deres i Verdal og Levanger, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg synes det er veldig raust og fint gjort å vise meg den tilliten og verdien som "utøver", selv om jeg per dags dato har null resultater å vise til, og heller ikke kan gi noen garanti for når jeg eventuelt kan konkurrere igjen. SPREK er et bunnsolid team av flinke og engasjerte mennesker, og sentrene på Verdal og Moan er romslige, ryddige og inneholder apparater og utstyr av topp standard og kvalitet. Det gjør det enkelt å få til både alternativ trening og vektstyrketrening, så tusen takk for det! Nå er det bare å fortsette jobben mot å bli en løper igjen. Det vil ta tid, og det er ikke sikkert det går i år, heller. Men hvis det er slik at tro kan flytte fjell, må det da sannelig være mulig å bruke den samme troen til å klatre opp av bassenget, parkere spinningsykkelen og ta steget ut på friidrettsbanen igjen - på permanent basis!:)
0 Comments
Leave a Reply. |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|