I kjent stil fortsetter jeg med å skrive litt for lange referater fra konkurransesesongene mine. Denne gang er det en oppsummering av årets innendørssesong, samt noen setninger fra den nylig tilbakelagte treningsleiren på spansk jord. Som tittelen antyder (i mangel på andre kreative tittelforslag), har jeg valgt å vie litt ekstra spalteplass til debuten på en (for meg) fryktet distanse. Men jeg må begynne med begynnelsen. På samme måte som i fjor åpnet jeg innendørssesongen i februar med en 600m under Pingvinlekene på hjemmebane i Leikvanghallen. Jeg var ikke superhøy i hatten før den konkurransen, etter å ha slitt med sykdom i jula og ettervirkninger som strakte seg til langt utpå nyåret, samt litt muskulære problemer med en hamstring. Mesteparten av januar var preget av tunge økter og diverse frustrerte utbrudd i treningsdagboka. Derfor kom det egentlig ikke som noe sjokk at jeg løp omtrent nøyaktig et sekund dårligere under årets sesongåpning sammenlignet med i fjor, men kjipt var det jo like fullt. Påfølgende helg var det klart for innendørssesongens største mål, nemlig NM innendørs. I år fant mesterskapet attpåtil sted i Steinkjerhallen, som vel må kunne kalles min egentlige "hjemmebane". Dessverre er det en brutal kjennsgjerning at det ikke er spesielt gøy å konkurrere når man egentlig ikke føler seg helt i slag fysisk - noe som også (for min del) resulterte i veldig dårlig selvtillit og en mentalitet preget av at jeg nesten hadde gitt opp litt på forhånd. Fra 800-meteren under årets innendørs-NM i Steinkjerhallen. Foto: Vestpress. Da gikk det jo som det måtte gå, selvfølgelig. Jeg turte egentlig aldri å satse underveis i det løpet, holdt meg stort sett i bane 2 (du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er spesielt smart) og kom inn på 2.16-tallet. Det absurde var at jeg ikke var spesielt skuffet der og da, jeg var egentlig mest glad for å være ferdig og ha det overstått. Jeg hadde gruet meg i lang, lang tid, og innerst inne visste jeg nok at treningsgrunnlaget var av en slik karakter at det kanskje kunne ende opp med å gå slik. Etter NM gjensto kun UM innendørs i Sandnes, mitt aller siste som sådan. Jeg funderte lenge og vel på hvordan jeg skulle unngå en ny mental og prestasjonsmessig fadese, og endte opp med følgende strategi: Melde meg på både 400, 800 og 1500. Litt fordi jeg hadde behov for å finne tilbake til litt idrettsglede og søke utfordringer på andre distanser enn bare 800, men mest fordi det (i mitt hode) senket forventningene til egne prestasjoner på de ulike distansene. Sandneshallen, årets arena for UM innendørs. Sist gang jeg var i denne hallen var i forbindelse med UM i mangekamp innendørs i 2017. Jeg hadde dog ikke fått med meg at 1500-meteren skulle gå først av de tre øvelsene, ei heller at den var plassert to timer før 400-meteren fredag kveld. 1500-meter er en øvelse jeg har fryktet i alle mine år som friidrettsutøver, spesielt etter at jeg løp 1200-meteren under fjorårets utgave av Holmenkollstafetten. I etterkant av den skrev jeg at det var «en fin erfaring å ta med seg videre til den dagen jeg eventuelt frivillig vandrer inn i skjærsilden og stiller til start på en 1500m». Så var den der plutselig, denne skjærsilden min. Attpåtil innendørs. Dobbelt så mange runder. Plutselig føltes det ikke ut som en kjempeidé å gjøre unna 1500m-debuten innendørs, likevel. Startskuddet gikk, jeg begynte å løpe, og så begynte jeg å tenke. Det er jo helt ufattelig hvor mye man rekker å tenke i løpet av de 1500 meterne. De første to rundene tenkte jeg at det slettes ikke føltes så verst, og optimismen rådet. Så begynte jeg å tenke på at det begynte å bli en smule kjedelig, all den tid det fremdeles var mange runder til jeg kunne begynne å tenke på en eventuell spurt. Det ble for så vidt aldri et problem, siden jeg etter hvert ble fraløpt og mistet kontakt med tetgruppen jeg eventuelt kunne spurtet mot. Så begynte jeg å tenke på at jeg følte meg omtrent ti kilo for tung for de greiene der, og forbannet i mitt stille sinn alle timene med beinstyrke. Da begynte det nemlig å bli temmelig seigt. Den siste runden tenkte jeg på at jeg burde forsøke å få til et taktomslag for egen mestring og resultatmessige velbefinnende, men det lyktes overhodet ikke. Etter det som føltes ut som uhorvelig mange runder, krysset jeg omsider målstreken på 4.42 og søkte mot nærmeste madrass. Dette gjør jeg ikke frivillig igjen, var min første tanke mens jeg lå der og stirret opp i taket. Den tanken har for så vidt enda ikke forlatt meg, drøye tre uker senere. Pallen på 1500m. Foto: Arrangør (Sandnes IL friidrett). Det gunstige med å løpe 1500-meteren to timer før 400-meteren, var at jeg hadde kanalisert all nervøsiteten inn mot debuten på 1500m. Dermed hadde jeg på en måte ikke noen nerver igjen til 400-meteren, hvis man kan si det slik. Jeg har generelt slitt med i overkant mye nervøsitet før konkurransene denne innendørssesongen, så å få en mental bedøvelse var egentlig bare helt topp. På forhånd var jeg selvfølgelig mest spent på hvordan det ville føles å løpe en 400m to timer etter 1500m, men også hvordan det ville gå med start i startblokk (noe jeg ikke har praktisert på et par år). Begge deler gikk over all forventning, og selv om jeg ikke kom meg under "skam-60" tidsmessig, var jeg etter forholdene fornøyd med 60,49 som resultat. Med ett gjensto plutselig bare 800-meteren, som fant sted dagen derpå. Det var min siste UM-start noensinne, og derfor tenkte jeg at det var uaktuelt å gjøre noe annet enn mitt aller beste. Det handlet jo tross alt om å gå ned med flagget til topps og alt det der. Hodet evnet nok mer enn beina, som enda ikke var helt restituert etter kvelden før. Det ga seg utslag i en altfor hard åpning på ca. 63 sek første 400m, før jeg sluknet fullstendig mot slutten. Det holdt heldigvis til seier og en ikke-så-altfor-skammelig-dårlig-tid på 2.14. Resultatet i seg selv var ikke akkurat noe å juble over, men i all beskjedenhet var jeg litt fornøyd med å ha fullført et ganske tøft konkurransedøgn på noenlunde anstendig vis. Et aldri så lite tilbakeblikk til alle 800-meterne jeg har løpt i forbindelse med UM innendørs. Fra 2019, 2022, 2023 og 2024. Nå er altså den epoken over. Foto: Kondis/Vestpress/Kondis/Kondis. Jeg hadde knapt rukket å pakke ut etter UM-helgen før jeg på nytt forseglet kofferten og satte kursen mot sydligere strøk. Destinasjonen var Torrevieja, beliggende på den spanske østkysten, hvor jeg hadde en fin treningsuke på leir sammen med en liten gjeng fra Gular. Jeg har på følelsen at jeg allerede har skrevet mer enn nok i dette innlegget, så avslutningsvis lar jeg heller bildene fra treningsleiren tale for seg. Det gikk jo for det meste i trening, samt noen sporadiske innslag av eksotisk fuglekikking, litt skolearbeid og ivrig lytting til Påskelabyrinten på norsk radio. Uheldigvis har jeg bare bilder fra førstnevnte aktivitet. Varierte og fine treningsmuligheter. Foto: Undertegnede/Alva Sandberg/Tore Akerlie. Flagrer rundt i flagreshorts i spansk motvind. Foto: Andreas Haara Bakketun. Fra siste hardøkt i Torrevieja. Det var omtrent like grusomt som det kanskje ser ut som. Foto: Andreas Haara Bakketun. Takk til alle trofaste lesere, og ikke minst til treningskamerater og konkurrenter som har gjort en (i utgangspunktet) litt tung innendørssesong til noe jeg kan se tilbake på med en viss glede likevel!
4 Comments
Ida
4/1/2024 04:17:55 am
Veldig godt skrevet! Spennende å følge med på veien videre, mvh Ida<3
Reply
Ingunn
4/1/2024 05:19:07 am
Du er et forbilde Erle! Glad for at jeg får dele treningshverdagen med deg <33
Reply
Anonym
4/2/2024 02:19:49 am
I love this!
Reply
Mamma
4/2/2024 09:55:03 am
Du er en skikkelig råtass Erle💪💪Det du ikke skriver noe om (ikke engang mellom linjene😂📝) er alt det andre du klarer å få tid til - i tillegg til trening og studier😅At du da klarer å prestere så godt som du gjør på friidrettsbanen er rett og slett imponerende🥰❤️🥰
Reply
Leave a Reply. |
ForsidebilderBildekreditering forsidebilder (fra venstre): Arkiv
August 2023
|